BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

23The principle seems to reflect the same normative ideals as democracy:policies must be controlled by those affected, to ensure that institutions andlaws reflect the individuals under conditions where all counts as equals.(ibid.)I mange sammenhenger ser det ut til at subsidiaritetsprinsippet eller tilsvarende tankegangoperasjonaliseres eller oversettes med ”nærhetsprinsippet”, der ansvar og myndighet skalligge nærmest mulig dem det gjelder. I forhold til kollektive goder innebærer det atbyrder og belastninger så langt som mulig skal tilordnes de som også nyter fordelene avgodet.Det er derfor nærliggende å knytte subsidiaritetsprinsippet til det som er kalt målgruppetilnærmingi for eksempel nyere miljøvernpolitikk: Det betyr å kunne identifisere sentraleaktører – de agerende partene eller ”førstebevegerne” - i forhold til en vesentlig miljøkonsekvens,fordi denne gruppas virksomhet er selve kilden til fenomenet og dermedavgjørende for forbedring. Et hovedpoeng er å søke å endre målgruppas handlinger, i dengrad slike representerer ”parametre som kan manipuleres”. Det innebærer å søke å”konfrontere” gruppa med miljøkonsekvensene av sin praksis – med andre ord: å gjøredem miljøpolitisk ansvarlig. ”Forurenser-betaler”-prinsippet er illustrerende for dennetypen deregulative dreining i miljøvernpolitikken fra 80-tallet.Sett i større sammenheng, er denne tankegangen knyttet til en analytisk utvidelsegjennom fokus på årsaker, drivkrefter og kilder til et problem - ikke bare etterskuddsvisregulering, umiddelbar reparering eller ”symptombehandling” som i tradisjonellemiljøverntiltak (end-of-pipe-” og ”tall-stake-solutions”).Det til nå kanskje mest kjente eller velbrukte argumentet for subsidiaritet eller desentraliseringi norsk sammenheng dreier seg om ansvar på lavest mulig effektive nivå (som iLeon-prinsippet i omsorgssektoren - ”Lavest-mulig-Effektive-OmsorgsNivå”). I praksisvil det dreie seg om økonomisk føderalisme, som vil si at ansvar og kostnader forkollektive goder må plasseres hos dem som også tjener på dem (det vil si en internaliseringav eksternalitetene, som i Forurenser Betaler-prinsippet; vern og bruk av biologiskmangfold (ut fra et ”use-it-or-lose-it”-prinsipp). Samtidig vil desentralisering med lokaltansvar og lokale beslutninger kunne hindre overforbruk , i de tilfellene når målrettettilbud av kollektive goder er mest økonomisk effektivt, som ved såkalt ikke-ekskluderendeog uuttømmelige goder.I det hele tatt dreier subsidiaritetsprinsippet seg langt på vei om forenkling. Det er enkompleksitetsreduserende mekanisme i forhold til informasjonsoverflod, omstendeligsaks- og beslutningsgang, uenighet og sprikende og til dels illegitime interesser. Det kanargumenteres for at at subenheter sikrer bedre felles verdier, fordi det i utgangspunktet erdelt geografi, felles ressurser og felles kultur (språk og forståelsesramme). Med andre ordfordrer subsidiaritet at grunnleggende – eller i det minste visse - betingelser for gruppedannelseer til stede: nærhet, likhet og felles problemoppfatning (Aubert 1979) Samtidiggjør færre temaer og færre parter på lokalt nivå at risikoen for informasjonsoverflodreduseres. Dessuten oppnås enighet lettere i små sammenhenger, ikke minst om politiskemål.Det er også sentrale deltakerdemokratiske argumenter som går på at subsidiaritet dreierseg om politisk karakterdannelse. Lokal politisk deltakelse legger til rette for læring ogbygger opp og sikrer politisk kompetanse. JS Mill påpeker at individer lettere vil forståseg som ansvarlige borgere når de også vurderer og tar hensyn til andres syn oginteresser. Samtidig har individer en interesse i å kontrollere de sosiale institusjonene somi sin tur former deres normer og verdier, mål og muligheter. Å kunne kontrollere så velNIBR-notat 2004:106