BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

22Spørsmålet er imidlertid om det nå er en endring – en bråstopp – for fortsatt overføring avansvar og oppgaver til kommunesektoren. Det gjelder både sett i lys av hva som skjer ogdiskuteres innenfor andre sektorer (helse og skole), men også på miljøvernfeltet.Betegnende i så måte er Miljøverndepartementet siste stortingsmelding (St.meld. nr. 25(2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand) der kommunesektorensmiljøvernansvar bare så vidt er nevnt. Satsing på fortsatt desentralisering ogstaten som ”subsidiær” miljøvernansvarlig er kanskje forlatt til fordel for tradisjonellekasuistiske og sektoriserte miljøverntiltak? Det er en stor diskrepans mellom denne sisteMD-meldingen (fra april ’03) og KRD-meldingen om oppgavefordelingen (fra april ’02)– begge fra en og samme regjering (Bondevik II).3.3 Subsidiaritet som maktfordelingsprinsippEtymologisk kommer subsidiaritet fra latinsk ’subsidium’, som har to betydninger: enten”reserve” eller ”støtte” - i form av ”understøttelse” som i ”subsidier”. Den leksikalskedefinisjonen av ‘subsidiarity” er (The Oxford English Dictionary):The quality of being subsidiary; specifically the principle that a centralauthority should have a subsidiary function, performing only those taskswhich cannot be performed effectively at more immediate level.Her ser vi at det er subsidiaritet i betydningen ”noe subsidiært ” eller som en”reserveløsning” som brukes - slik det til forveksling ligner nettopp det som i norsksammenheng er blitt kalt speilvendingsprinsippet.Grunntanken bak subsidiaritetsprinsippet er at offentlige myndigheter skal støtte denaturlige og autonome fellesskapene i samfunnet bare når disse trenger det. De oppgaverden enkelte og familien ikke makter, må offentlige myndigheter ta seg av, for å sikre detfelles vel og verne om enkeltmenneskets rettigheter.En forvaltning basert på et såkalt ansvarsprinsipp er selvfølgelig verken spesielt nytt -enn si noe unikt norsk eller nordisk. Tydeligst er det kommet til uttrykk gjennom EUsinnføring av subsidiaritetsprinsippet, diskutert fra sent på 80-tallet og ratifisert først iMaastricht i ’92 og senere i Amsterdam i ’97. Her tas det nettopp til orde for at oppgaverbest løses på lavest mulig nivå og at beslutninger bør tas nærmest mulig dem det gjelder. IMaastricht-traktaten heter det:In areas which do not fall within its exclusive competence, the Communityshall take action, in accordance with the principle of subsidiarity, only ifand in so far as the objectives of the proposed action cannot be sufficientlyachieved by the Member States and can, therefore, by reason of the scale oreffects of the proposed action, be better achieved by the Community.Amsterdam-traktaten viderefører og spesifiserer subsidiaritetsprinsippet ytterligere.Hovedbegrunnelsen skal være ”…to ensure that decisions are takes as closely as possibleto the citizens of the Union”. Subsidiaritet i EU-sammenheng anses som noe som først ogfremst regulerer autoriteten på et område, siden det dreier seg om:… the allocation or the use of the authority within a political order wherethere is no unitary sovereign. The principle holds that powers or tasks areto rest with the sub-units of that order unless a central unit is more effectivein achieving certain specifies goals. (Føllesdal 1999)Samtidig gjenspeiles demokratiske idealer:NIBR-notat 2004:106