BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

Også i norsk forskning om lokal-sentral-relasjoner i politikk og forvaltning er det for enstor del spørsmål rundt politisk desentralisering som har vært tatt opp. Desentraliseringhar også i forskningen stort sett dreid seg om overføring av oppgaver og myndighet frastat til politiske organ i kommuner/fylkeskommuner (Naustdalslid 1990:130). Historiskeog institusjonelle begrunnelser og betingelser for (lokalt) selvstyre i seg selv ser ut til åvære mindre påaktet. Det synes snarere å være en underforstått verdi, en kulturell selvfølgesom for en stor del tas for gitt. I en idéhistorisk kontekstualisering av kommuneinstitusjonendiskuterer imidlertid Kjellberg kommunens ideologiske forankring ifrihetsidealet, demokratiidealet og effektivitetshensynet (1991:49) der også kommunenesom uttrykk for ”nærdemokratiet” blir tatt opp. Selv om demokratiaspektet vedkommuneinstitusjonen blir presentert som et mål i seg selv for politisk utfoldelse ogselvrealisering og som et middel til å fremme samfunnsmessig demokrati og lokalsolidaritet, reises det også spørsmål ved om dette i realititeten har vært eller fremdeles eret så vesentlig aspekt ved kommuneinstitusjonen. Her innvarsles snarere et nytt innholdfor det lokale folkestyret med vekt på lokal samordning og tilpasning av offentligvirksomhet til lokale behov. Betydningen av nærhet mellom politiker og velger ogkommunepolitikk som en skole-i-demokrati tones ned til fordel for en lokal og politiskformet samordning ut fra borgernes aktive medvirkning i formuleringen av kommunaleoppgaver. (Kjellberg 1991:61). Det er lett å se koblingen til nærhetsprinsippet slik det iløpet av nittitallet mer og mer er kommet til uttrykk som subsidiaritetsprinsippet.”Subsidiaritet” har i liten grad vært gjort til gjenstand for forskning på norsk – det ereksempelvis ingen bidrag på norsk på emneordet på BIBSYS. I en kunnskapsstatus forforskning på kommunalt miljøvern henvises det til den europeiske subsidiaritetsdebattensom vesentlig for å forstå pragmatiske retningslinjer for ansvars- og oppgavedeling påfeltet (Høyer, Lafferty og Aall 2002) og temaet er fokusert i EU-prosjektet ”RegionalSustainable Developement” (Lafferty et al 2004).Som et ungt og relativt sett nyetablert politikkområde (Miljøverndepartementet (MD) bleikke opprettet før i 1972), har ikke minst miljøvernfeltet vært gjenstand for et storstiltforsøks- og reformarbeid fra slutten av 80-tallet med en vedvarende oppmerksomhet pådelegering av ansvar og oppgaver. Denne desentraliseringen som for en stor del har dreidseg om en såkalt kommunalisering av miljøvernet har lenge vært ansett som et av deviktigste miljøpolitiske grepene fra Miljøverndepartementet, under skiftende regjeringer.Særlig i forbindelse med det siste oppgavefordelingsutvalgets innstilling og de påfølgendestortingsmeldingene er kommunesatsingen innen miljøvernet blitt understreket. ISt.meld. nr 19 (2001-2003)” heter det (i avsnitt 5.2.4) for eksempelMiljøverndepartementet vil i perioden 2002-2005 gradvis overføreoppgaver og myndighet fra staten til kommunene. Kommunene skal få øktmyndighet i forhold til forurensningsspørsmål av lokal karakter, væremyndighet overfor lokale utfordringer knyttet til friluftsliv, vern avbiologisk mangfold og kulturminnevern.I flere sammenhenger har samtidig MD i de senere årene 3 eksplisitt tatt til orde for enustrakt desentralisering til kommunene basert på det såkalte speilvendingsprinsippet –som vil si at det som ikke ettertrykkelig er slått fast som et statlig ansvar i miljøvernpolitikken,skal overlates til kommunene. At nasjonal miljøvernpolitikk langt på vei kanse ut til å skulle bli et resultat av lokal miljøvernpolitikk synes dessuten å være et fellesutviklingstrekk i nordisk miljøvern (Lundqvist 1996).3 - innlegg av daværende statssekretær Stein Lier-Hansen, Faglig Forum, NIBR, februar 2001,Kommunal Rapport 22.2.01; foredrag, avdelingsdirektør Einar Holtane, Vestfold fylkeskommune,april 200121NIBR-notat 2004:106