BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

20par tiårene. Det har tydeliggjort at sentrale og langsiktige utviklingsoppgaver er for storefor den enkelte stat alene og forutsetter internasjonalt samarbeid.Det kan sies at politikk mer og mer blir et spørsmål om hvilket nivå beslutninger skalfattes på (Føllesdal 2003) – om hvem som skal fatte beslutningene. Derfor kan ansvarsogoppgavedeling og –plassering i forhold til arbeidet for en bærekraftig utvikling værevel så avgjørende for gjennomslag som selve politikken i seg selv.Det kan også, som antydet innledningsvis, være at subsidiaritet ikke utelukkende operererlangs en vertikal dimensjon. For eksempel kan subsidiaritetsprinsippet også anvendes iforhold til aktuelle problemstillinger knyttet til debatten om ”grenser for offentligstyring”. Argumenter her er blant annet at oppgaver som såkalt naturlig hører hjemme isivilsamfunn og hos den enkelte ikke børe være et offentlig ansvar. Vesentlige politiskeog ideologiske skillelinjer dreier seg gjerne om denne grensesettingen, om denhorisontale arbeidsdelingen mellom offentlig og privat ansvar, mellom offentlig sektor påden ene siden og sivilsamfunn og familie på den annen. Spørsmålet går i hovedsak ut påom offentlige løsninger skal være et supplement til private – eller omvendt. Det er medandre ord en variant av subsidiaritet som makt- og ansvarsdelingsprinsipp som også erblitt kalt ”horisontal subsidiaritet” (ibid.).3.2 Subsidiaritet på norsk: desentralisering ogkommunaliseringAllerede fra tidlig på 70-tallet, fra den første ”hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen”ble nedsatt, har det vært et kontinuerlig politisk arbeid for å drøfteoppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Hele tiden er det desentralisering,demokratisering og effektivisering som har vært lansert som de hovedsakelige virkemidlene(NOU 1988:38, NOU 2000: 22). Men i disse offentlige utredningene som drøfteroppgave- og ansvarsdelingen i forvaltningen, er det gjennomgående vanskelig å finnenoen eksplisitt begrunnelse for desentralisering som maktfordelings- og forvaltningsprinsipp.Nå kan det sies at ”lokalt selvstyre” er en så utbredd verdi som har så allmenn ogtverrpolitisk oppslutning - i Norge som i de fleste vestlige land – at det kanskje ikketrenger noen nærmere begrunnelse? På samme måte som det innlysende i at selveverdigrunnlaget for kommuneinstitusjonen er demokrati, effektivitet og autonomi(Baldersheim 1998). Samtidig er det nylig sådd tvil ved om ’frihet’ og ’autonomi’ i dagkan regnes som grunnleggende prinsipper eller mål i seg selv for lokalt selvstyre: Som detheter i oppgavefordelingsutvalgets utredning fra 2000: ”Innføringen av den modernevelferdsstaten har imidlertid begrenset friheten i det lokale selvstyret”… og videre:Konsekvensene har blitt en sterk sammenfiltring av forvaltningsnivåenehvor det lokale selvstyrets frihetsideal er kommet mer i bakgrunnen. På denbakgrunn kan det diskuteres i hvilken grad frihet i dag kan sies årepresentere en særegen verdi knyttet til det lokale selvstyret.Når det gjelder prinsipper for ansvar- og oppgavedeling mellom forvaltningsnivåene, erdet likevel uomtvistelig ulike varianter av subsidiaritetsprinsippet som gjør seg gjeldendeogså for norske partier (Føllesdal 2003). Likevel er det bare ett parti – KrF – someksplisitt tar til orde for subsidiaritetsprinsippet i sitt partiprogram.NIBR-notat 2004:106