BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

utvidete årsak-virkningskjeder – for å øke forståelsen for at problemer skapt i én tid, påett sted, i én sektor, kan ha avgjørende konsekvenser for andre – land, lokalsamfunn,politikkområder og generasjoner.Allerede fra begrepet om ‘bærekraftig utvikling’ ble introdusert, har de langsiktige så velsom de globale aspektene ved begrepet blitt understreket, både i økologisk og sosial,fordelingsmessig forstand. Mens de økologiske sidene langt på vei dreier seg om naturens(økosystemenes) tålegrense og beredskap i forhold til globale og langsiktige miljøkonsekvenser,forholder den sosiale dimensjonen seg til både intragenerasjonell ogintergenerasjonell velferd - til global fordeling så vel som til velferd i forhold tilkommende generasjoner. I utviklingen og avklaringen av begrepet ”bærekraftigutvikling” utkrystalliserte det seg først tre - en økologisk, en økonomisk og en sosial, ogetter hvert også en fjerde - en institusjonell - dimensjon; en begrepsbestemmelse som någjerne kjennetegnes som “the prism of sustainability” (Spangenberg 2000). Deninstitusjonelle dimensjonen ved begrepet understreker ikke minst nødvendigheten avinstitusjoner og arenaer for å få utviklet politikk og strategier for å kunne integrere målfor økologiske, økonomiske og velferds-/fordelingsmessige utviklingstrekk.Horisontalt samordning for en langsiktig politikk på ulike nivåer er på langt nær noen nypolitisk manøver. Samfunnsplanlegging - definert som framtidsrettet, konsekvensorientertog kunnskapsintensiv politisk handling - har alltid hatt langsiktig samfunnsutvikling somtema. Men det dreier seg alltid om antakelser, forventninger og framskrivninger som erframtids- og utviklingsorientert, og som dermed er hevet opp fra løpende (regelorientert)forvaltning, daglig drift eller tjenesteyting. I praktisk planlegging har det dreid seg om åkunne se ulike politiske hensyn i sammenheng: økonomi og velferd, ressurser og behov.Fra og med begrepet om ’bærekraftig utvikling’ for alvor ble lansert med Brundtlandkommisjoneni 1987 har imidlertid et nytt hensyn – når det gjelder samfunnsplanlegging– blitt inkorporert, nemlig det økologiske. Begrunnelsen er besnærende enkel: framtidigegenerasjoners velferd vil uvegerlig være knyttet til miljø, til avgjørende miljøkvaliteter ogfravær av miljøtrusler – til en miljøbetinget livskvalitet. Det betyr at miljøfaktorer erkommet ”på linje” med økonomiske, politiske og sosiale faktorer som avgjørendedeterminanter for en akseptabel samfunnsutvikling på lang sikt. Men hvis langsiktigsamfunnsplanlegging nå nødvendigvis dreier seg både om økonomiske, samfunnsmessigeog økologiske forhold – så er det samtidig nettopp ’bærekraftig utvikling’ vi snakker om.Felles for samfunnsplanlegging og en politikk for en mer bærekraftig utvikling er såledesat det i begge tilfeller dreier seg om forebygging og langsiktig planlegging. Det betyr atigangsetting av planprosesser og utarbeidelse av handlingsplaner for en bærekraftigutvikling – økologisk, økonomisk og samfunnsmessig – forutsetter en samordning ogintegrering av miljøhensyn og andre samfunnshensyn på tvers av sektor- og politiskegrenser.Bærekraft vertikaltSlagordet ”tenke globalt – handle lokalt” innebærer at den vertikale dimensjonen er så åsi innbakt i selve bærekraftbegrepet. Subsidiaritet er et maktfordelingsprinsipp sominnebærer at beslutninger skal tas nærmest dem beslutningen gjelder, og at flest mulig avdem som beslutningen gjelder, skal inkluderes i beslutningsprosessen. Subsidiaritet tilsierderfor et aktivt selvstyre, både på lokalt og regionalt nivå. Lokal deltakelse og medvirkningfra sivilsamfunnet og folk flest har for eksempel vært ett av de sentrale aspekterved Lokal Agenda 21-arbeidet som fulgte i kjølvannet av FN-konferansen om miljø ogutvikling i Rio ’92. Men ikke minst er det de globale utfordringene knyttet til miljø ogutvikling som har vært fokusert i internasjonale fora og konvensjoner gjennom de siste19NIBR-notat 2004:106