BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

Studiene av MIK-programmet ga tydelige indikasjoner på at slike forhold er viktig, mendette ble ikke studert eksplisitt eller systematisk.Spørsmålet om kommunestørrelse og deltakelse har gjerne vært knyttet til politikkensinputside, og at befolkningen i små kommuner har bedre forutsetninger for å influerepolitikken gjennom nærhet og direkte kjennskap. Det kan også argumenteres for atnettverkene er tettest og den sosiale kapitalen størst i små samfunn. Utfordringene knyttettil en økende fragmentering av forvaltningen, er å få etablert samarbeid mellom ulikeaktører for å løse fellesproblemer, og å sikre at dette samarbeidet (eller nettverket)ivaretar viktige fellesverdier og -hensyn. Selv om tette nettverk kan være en forutsetningfor å etablere et privat-offentlig samarbeid, - og denne forutsetningen skulle værehyppigst til stede i små kommuner, så kan både kommunens evne til å mobilisere og styreslike nettverk og faren for kooptering være betinget av organisasjonskapasitet.Fragmenteringen av offentlig forvaltning innebærer også at samordning av offentligpolitikk i økende grad må skje gjennom samarbeid mellom ulike offentlige instanser, ogher med andre kommuner, fylkeskommunen og ulike statlige etater. Det er så vidt ossbekjent ikke gjennomført noen studier av betydningen av kommunestørrelse forkommunenes muligheter til å etablere slike samarbeidsordninger, eller deres mulighetertil å styre slike nettverk. Også i slike sammenhenger må vi anta at kommunensorganisatorisk kapasitet vil være viktig. Og vil kommunestørrelse ha mer å si formulighetene til å realisere samarbeid med statlige sektoretater (single-purpose agencies),enn samarbeid med territoriell statsforvaltning (fylkesmannen)?Kombinert med økt fragmentering av offentlig forvaltning og mer vekt på partnerskap,skjer det også en utvikling i retning sterkere mål- og resultatstyring av kommunene frastatens side, koplet til en lovgivning som gir innbyggerne sterke individuelle rettigheter.Utviklingen går i retning av kommuner som effektuerer statlig politikk (Fimreite og Flo2002). I ytterste konsekvens betyr mål- og resultatstyring at det er uvesentlig om det erkommuner, offentlige selskaper eller private aktører som gjennomfører politikken.Kommunen får ingen særlig rolle som lokalpolitisk organ. Dette i motsetning til denrollen kommunene har spilt i etterkrigstida, som forvaltningskommune. Her haddekommunene en tydelig politisk funksjon som tilpassere av statlig politikk til lokaleforhold (jf. Kjellberg 1995; 1991; Fimreite og Flo 2002).Det er vanskelig å tenke seg en effektiv politikk for bærekraftig utvikling som ikke ertilpasset lokale forhold. Det er imidlertid mulig å tenke seg en utvikling i retning klareremål- og resultatstyring fra statens side i forhold til kommunenes arbeid for en bærekraftigutvikling. Arbeidet med utvikling av bærekraftsindikatorer muliggjør det, særlig dersomdette arbeidet utvikler seg i retning utvikling av standardiserte indikatorer på tvers avkommunene. Da kan det også knyttes individuelle rettigheter til disse. I så fall er detsannsynlig at det skjer en ytterligere utvikling bort fra en styringsstrategi som bygger på åmotivere og styrke kommunenes kapasitet og kompetanse på feltet, over mot en strategisom belønner de som oppnår gode resultater og straffer de som oppnår dårlige resultater.Vil følgene av en slik endret statlig politikk variere mellom kommuner etter ulik størrelseeller ulik økonomi?En slik utvikling reiser naturligvis også spørsmålet om hvilke følger dette har formulighetene for en lokal bærekraftig utvikling, da denne naturlig ikke kan la seg uttrykkei et sett standardiserte og kortsiktige indikatorer. Faren kan være stor for at kommunenesøker å maksimere sin uttelling på indikatorene, uansett om det bidrar til en bærekraftigutvikling eller omvendt.17NIBR-notat 2004:106