BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

262-265), og flere forsøkskommuner hadde inngått formelt miljøpolitisk samarbeid medulike typer organisasjoner (Hovik 1991b). I disse undersøkelsene er ikke spørsmålet omeffekter av kommunestørrelse analysert. Heller ikke i forbindelse med kommunal planlegginger det gjennomført analyser av sammenhenger mellom deltakelse og kommunestørrelse(Falleth og Stokke 2001).Sosial kapital og bærekraftig utviklingSosial kapital knyttes opp mot legitimiteten i det politiske systemet, til forekomsten avtillitsfulle relasjoner borgerne imellom og mellom borgerne og myndighetene. Det knyttesogså til folks engasjement i det sivile samfunnet, særlig gjennom deltakelse i frivilligeorganisasjoner (Hansen 2003). Hansen (2003) finner ingen sterk sammenheng mellomkommunestørrelse og sider ved sosial kapital. Det er vesentlig forskjell mellom de størstekommunene (over 50.000 innbyggere) og de minste kommunene (under 2.000 innbyggere)hva angår folks tillit til kommunestyret, men små forskjeller for kommunenemed under 50.000 innbyggere. Hansen fant ingen klare sammenhenger mellom andreindikatorer på sosial kapital (mellommenneskelig tillit og medlemskap i frivilligeorganisasjoner) og kommunestørrelse.Når det gjelder mulighetene for å engasjere sosial kapital for en bærekraftig utvikling,argumenterer Rydin og Pennington (1998) for at sosial kapital, forstått som tett oggjensidig forpliktende former for lokale institusjoner, kan bidra til å øke involveringen iløsningen av kollektive problemer under visse betingelser, knyttet til om problemet medkollektiv handling og gratispasasjonerproblematikken ikke er for omfattende ogsammenfiltret.Også andre trekker fram ulike betingelser for å trekke på lokale ressurser og sosial kapitali en politikk for bærekraftig utvikling. Hovik og Edvardsen (2003) argumenterer for atbønder/ grunneiere må trues med vern (etter naturvernloven) før de er villig til å inngå i etsamarbeid om bærekraftig bruk og vern av sine eiendommer, selv om det også benyttesøkonomiske insentiver for å motivere dem til samarbeid. Denne undersøkelsen illustrererogså det faktum at lokalsamfunnet er noe annet enn kommunen. Mens lokalsamfunnetskaper rammen for det lokale sosiale engasjementet, er kommunen en jurisdiksjon somtypisk vil bestå av mange lokalsamfunn.2.2.3 OppsummeringDen faktoren som gjennomgående er viktig for å forklare både (andre) forhold vedkommunenes kapasitet for bærekraftig utvikling, så vel som involvering av og samarbeidmed private aktører, er kommunenes ”MIK-status”, dvs. om kommunen har ansatt egenmiljøvernleder. Dette uttrykker ikke bare kommunenes formelle kompetanse ogadministrative kapasitet innenfor miljøområdet, men også institusjonalisering avmiljøvernet i kommuneorganisasjonen. Den sterke betydningen av at kommunene harinstitusjonalisert miljøvernarbeidet er et tydelig og konsistent funn fra 15 års studier avkommunalt og lokalt miljøvernarbeid (jf. Hovik og Reitan 2003). En av de sentralefaktorene for å forklare variasjon i institusjonalisering, eller mer korrekt avinstitusjonalisering,av miljøvernet i kommunene, er kommunestørrelse (Bjørnæs 2002). Kommunestørrelsehar dermed en indirekte effekt på både kommunenes kapasitet for økologiskbærekraftig utvikling og for lokalsamfunnets engasjement og deltakelse i dette arbeidet, -gjennom institusjonelle forhold.Når det gjelder andre sider ved kommunenes samfunnsutviklingsoppgaver, er kunnskapenmer mangelfull. Studier av kommunenes planberedskap viser imidlertid samme mønster,planberedskapen øker med kommunestørrelse. Omfanget av interkommunalt samarbeid15NIBR-notat 2004:106