BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

gjennomslagskraft (Falleth og Stokke 2001: 64-65). Når det gjaldt økonomiplanleggingenså hadde kommunestørrelse betydning, særlig for den prosessuelle gjennomslagskraften.Også her var det negativ sammenheng mellom kommunestørrelse og gjennomslagskraft(Falleth og Stokke 2001: 63). At planenes gjennomslagskraft var høgere i mindre enn istørre kommuner, var motsatt av det forfatterne forventet ut fra at større kommuner harlengre plantradisjon og større planberedskap. En mulig forklaring de gir er at storekommuner står overfor komplekse og uoversiktlige planforutsetninger, som fører til atden enkelte plan ikke tillegges noen avgjørende betydning (Falleth og Stokke 2001: 67).Sammenheng mellom sentralitet og planens gjennomslagskraft forklares med atutbyggingspresset er så stort at kommuneplanen vil fungere styrende for reguleringsplaner,dispensasjonssaker og byggesaker.Undersøkelser viser at evnen til å gjennomføre miljøtiltak er noe større i store enn i småkommuner (Hovik 1994; 1991b). Denne sammenhengen gjaldt imidlertid først og fremsttiltak som innebar betydelige investeringer for kommunene, og ikke rene driftstiltak, ogfor tiltak mot noen type miljøproblemer og ikke andre. Ikke overraskende var det positivsammenheng mellom kommunestørrelse og tiltak overfor trafikkområdet og privat avløpog renovasjon. Aktiviteten innenfor naturressursforvaltingsområdet viste derimotsammenheng med kommunens areal, og ikke med folketallet.Deltakelsen i forsøk med statlig delfinansiering av klima- og energiplanlegging er størreblant store enn små kommuner. Undersøkelser viser imidlertid at det ikke er noen sterksammenheng mellom kommunestørrelse og denne deltakelsen, forskjellene kan i stor gradforklares ved om kommunene har en ansatt miljøvernleder og om kommunene har deltatti andre store miljøprosjekter (Høyer m.fl. 2003: 31).Kommunepolitikernes holdninger og kommunenes deltakelse på den nasjonale oginternasjonale arenaEvalueringen av MIK-forsøket fra 1990 viste en klar sammenheng mellom kommunestørrelseog kommunepolitikernes prioritering av miljøvernspørsmål, også kontrollert forpartitilhørighet og personlige kjennetegn, og kommunens deltakelse i MIK-forsøket(Hovik 1991b: 54-56; Hovik og Reitan 1994: 249). En analyse av tilsvarende data fra1995 fant ingen entydig sammenheng mellom kommunestørrelse og lokalpolitikernesmiljøholdninger (Hovik 2001: 145; Hovik og Harsheim 1996). Dataene viste positivsammenheng mellom kommunestørrelse og politikernes holdninger til en aktiv lokalmiljøpolitikk, mens kommunestørrelse hadde liten innvirkning på politikernes holdningertil en solidarisk kommunal miljøpolitikk (dvs. holdninger til lokalt medansvar fornasjonale og globale miljøutfordringer). Kommunestørrelse viste heller ingen sammenhengmed antall kommunepolitikere som hadde tatt miljøpolitiske initiativ. Slike initiativhang sammen med posisjon i kommunestyret og personlige kjennetegn (Hovik ogHarsheim 1996: 74).Høyer m.fl. (2003: 29) refererer studier som finner at bykommuner (det de kallermellomstore bykommuner som Fredrikstad, Stavanger og Kristiansand) er mest aktive idet de kaller ”utenrikspolitikk”, dvs. i å delta i utvikling av miljøpolitikk nasjonalt oginternasjonalt. Andre funn gjør det nødvendig å nyansere dette bildet. En rekkesmåkommuner i distriktene har i løpet av de siste 10-15 åra både vært aktive og har hattstor suksess med lobbyvirksomhet overfor Stortinget for å få endret innholdet i statligeverneplaner (se bl.a. Hovik og Edvardsen 2003, Arnesen og Stokke 2003; Falleth 2002).Flere studier indikerer at småkommuner slik sett både har utviklet og er aktive i å føre sinegen miljøpolitikk, både internt og eksternt, og at deres MIK-deltakelse i enkelte tilfellefører til en motvekt mot statlig miljøpolitikk (Glosvik 1997; Jansen og Mydske 1998)13NIBR-notat 2004:106