BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

12heltidsansatte innen fysisk planlegging varierer imidlertid lite for kommuner med under10.000 innbyggere (fra 2,1 til 2,9 heltidsansatte i gjennomsnitt, jf. tabell 3.12, s. 307).Utdanningsnivået er gjennomgående lavere blant de ansatte i kommuner med under 2.000innbyggere.En studie av fire småkommuner konkluderte imidlertid med at en i alle disse kunneobservere en tendens til reduksjon i administrativ kapasitet innenfor planlegging,næringsutvikling, landbruksforvaltning og miljøvern, - bl.a. begrunnet i strammereøkonomi (Hovik og Myrvold 2001a). Denne studien avdekket dessuten generelleproblemer med å rekruttere kvalifisert personale til kommunale oppgaver i småkommuner,men ikke at dette var et spesielt større problem i distriktskommunene enn imer sentrale kommuner. Undersøkelsen fra 1993 viste for øvrig at det ikke var noensammenheng mellom kommunestørrelse og miljøvernleders kompetanse (målt somutdanningsnivå), - men noe positiv sammenheng mellom kommunestørrelse ogmiljøvernleders alder (Hovik og Johnsen 1994: 35).Kommunenes planberedskap, og integrering av ulike planer og politikkområderKommunenes planberedskap varierer med kommunestørrelse. Av de 26 prosent avkommunene som ikke hadde vedtatt en kommuneplan i perioden 1995-1999, var småkommuneneoverrepresentert. Andelen uten nyere kommuneplan var 37 prosent blantkommuner med under 5.000 innbyggere, mot bare 4 prosent blant kommunene med over15.000 innbyggere (Falleth og Stokke 2001: 46). Falleth og Stokke fant ingen sammenhengmed sentralitet, slik Kleven gjorde i en undersøkelse fra 1988 (Kleven 1988). Itillegg til småkommuner er det kommuner i Nord-Norge som er overrepresentert blant deuten nyere kommuneplan.I forbindelse med MIK-programmet ble kommunene oppfordret til å utarbeide miljøplaner,og MD og KS (1989) ga sterkt uttrykk for at det var ønskelig at disse planeneskulle integreres i den ordinære kommuneplanleggingen. I 1993 hadde 20 prosent avkommunene vedtatt en slik plan (et miljø- og ressursprogram), mens dette var underutarbeidelse i 37 prosent (Hovik og Johnsen 1994: 37). De fleste hadde (inntil da) valgt åikke integrere arbeidet med denne planleggingen i den overordnede kommuneplanleggingen.I 1996 var antallet kommuner som hadde initiert eller vedtatt slike miljøplanerøkt til 70 prosent (Lafferty et al 1998). I 2000 oppgav 54 prosent av kommunene at deikke hadde noen miljøplan i det hele tatt (Bjørnæs og Lafferty 2000). Blant de som haddeen miljøplan var det fortsatt vanligst at den var gitt status som en frittstående plan. Deforeliggende rapportene som tar for seg miljøplanarbeidet har ikke tatt for seg sammenhengenmellom dette og kommunestørrelse. Det er imidlertid avdekket en klar sammenhengenmellom miljøplanstatus og om kommunen hadde en miljøvernlederstilling(Bjørnæs og Lafferty 2000), evt. fast ansatt miljøvernleder og miljøvernleder på heltid(Hovik og Johnsen 1994).Kommuneorganisasjonens evne til å realisere planer og politikk for bærekraftigutviklingFalleth og Stokke (2001: 62-65) undersøkte hva som kunne forklare variasjoner ioppfatninger (blant ordførerne eller rådmennene) om henholdsvis økonomiplanens ogkommuneplanens gjennomslagskraft. De skilte mellom styringsmessig og prosessuellgjennomslagskraft. Undersøkelsen viste at kommuneplanen hadde større gjennomslagskrafti små enn store kommuner, men sammenhengen var ikke signifikant.Kommuneplanen hadde størst styringsmessig gjennomslagskraft i sentrale kommuner.Det var imidlertid økonomisk situasjon (lavt nettodriftsresultat) og om kommunenpraktiserte mål- og resultatstyring som hadde størst betydning for kommuneplanensNIBR-notat 2004:106