BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

I 1993, da MIK-reformen var innført i så godt som alle kommunene, var miljøvernledernei fast stilling i et flertall av de større kommunene (over 12.000 innbyggere), mens dettegjaldt kun for 14 prosent av kommunene med under 3.000 innbyggere (Hovik og Johnsen1994: 15). Ved utgangen av 2000 (dvs. 4 år etter at øremerkingen av midler til miljøvernstillingenvar opphørt), hadde 91 kommuner fast ansatt miljøvernleder på hel tid. Bare 11prosent av kommunene med under 5.000 innbyggere hadde slik stilling, mot 74 prosentfor kommunene med over 30.000 innbyggere (Bjørnæs 2002: 24). Bjørnæs (2002: 27)fant at sentralitet og befolkningstetthet viste sammenheng med at kommunen hadde ansatten miljøvernleder, i tillegg til folketallet i kommunen. Han foretok ingen analyse avsamspillet mellom størrelse og sentralitet.Det er også mye som tyder på at trekk ved systemkapasiteten til små kommuner kanvariere mellom sentrale og perifere strøk. Mulighetene til å rekruttere kompetentefagpersoner kan være mindre i små perifere kommuner enn i små sentrale kommuner(Hovik og Myrvold 2001a, b).Mens kommunestørrelse i denne sammenhengen sier noe om organisasjonsstørrelse, ogde relative kostnadene ved å ha en person ansatt som miljøvernleder (jf. Bjørnæs 2002),så kan både sentralitet og bosettingstetthet tolkes som indikatorer på miljøproblemene enstår overfor lokalt. Flere forfattere knytter slik variasjon i problemer til strukturelle forholdved kommunene som bosettingstetthet / urbaniseringsgrad og sentralitet (Høyer m.fl.2003; Bjørnæs 2002; Hovik 1991a). Sentrale og tettbygde kommuner står overfor mertypiske pressproblemer, med mer problemer i forhold til forurensning, støy og arealpress,enn perifere og spredtbygde kommuner (Bjørnæs 2002). Bjørnæs (2002) konkluderer medat ”det kan (…) se ut til at opplevelse av miljøproblemer lokalt virker inn på viljen til åbeholde miljøkompetansen i kommunen” (s. 27). Den statistiske sammenhengen mellomkommunestørrelse og vilje til å beholde miljøkompetanse kan altså delvis være spuriøs.En annen undersøkelse har vist at oppfatningene av miljøproblemene kommunene ståroverfor varierer både etter kommunestørrelse og andre strukturelle forhold i kommunene.Denne sammenhengen er imidlertid betinget av hvilke type miljøproblemer det er snakkom (Hovik og Johnsen 1994: 53).Samspillet som ble avdekket mellom størrelse og sentral beliggenhet på kommunenesvilje til å delta i MIK-forsøket, ble forklart ved forskjeller i avhengighet til andrekommuner. I sentrale strøk kan en anta at den gjensidige avhengigheten mellomkommuner er større enn i perifere strøk. I sentrale strøk vil de i større grad importere ogkunne eksportere miljøproblemer til nabokommunene. De små kommunene opplevde kanhende enten en avmektighetssituasjon eller en gratispasasjonersituasjon, - der ingen avdisse kunne forventes å motivere til kommunal miljøinnsats. Dette avhengighetsforholdetble brukt som forklaring på funnet om at kommunestørrelse påvirket viljen til å delta iMIK-forsøket bare blant sentrale kommuner (Hovik 1991a).Det er så langt vi vet ikke gjennomført noen systematiske studier av sammenhengenmellom kommunestørrelse og bemanning innenfor fysisk planlegging, næringsutviklingog landbruk. I planlovutvalgets første utredning (NOU 2001:7, s. 49) heter det: ”Dethevdes fra mange hold at liten plankapasitet og –kompetanse er et problem i mangekommuner. Det finnes i dag lite informasjon om faktisk kompetanse og kapasitet iforhold til det reelle behovet”. Rekrutteringsproblemer og gjennomtrekk ser utvalget påsom et betydelig problem, som bidrar til at det er vanskelig for mange kommuner åoppfylle lovens intensjoner både om en bred sektorovergripende samfunnsplanlegging ogen dekkende arealplanlegging (s, 108). Utvalget refererer til en undersøkelse som viser at5,2 prosent av kommunene ikke har en heltidsansatt i stilling innen fysisk planlegging(vedlegg 3). Dette er kommuner med under 5.000 innbyggere. Gjennomsnittsantall11NIBR-notat 2004:106