BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

8lokalsamfunnskontekst. Desentralisering av politisk ansvar kan bidra til dette. Å byggeinstitusjonelle løsninger som fremmer deliberative prosesser, kombinert meddesentralisering av beslutningsansvar (jfr. kapittel tre), blir av Dryzek (1987: 224) ansettsom en løsning på utfordringen med å sikre bærekraftig utvikling.Uansett om begrunnelsen for små enheter hentes fra argumenter om preferanseaggregeringeller deliberasjon, så gjelder imidlertid Dahl og Tuftes poeng om at det kan væreen motsetning mellom borgereffektivitet og systemkapasitet. Systemets evne til ågjennomføre politikken er viktig, uansett om denne er et resultat av preferanseaggregeringeller deliberasjon. Samtidig kan det også hevdes at systemets evne til å utviklenettverk for deliberasjon og utnytte handlingspotensialet som kan finnes i slike nettverker en viktig side ved systemkapasiteten.Systemkapasitet og lokalt selvstyreHøy grad av systemkapasitet forutsetter at myndighetene nyter betydelig autonomi mht.både ressursmobilisering og i fordelingen av disse ressursene mellom ulike formål(Hansen 2003). Kommunal autonomi blir ofte forstått som fravær av innblanding frastatens side. I et samfunn med økende fragmentering og økende gjensidig avhengighet,synes ikke et slikt skille særlig fruktbart (Kjellberg 1995; 1991). En kan heller tautgangspunkt i skillet mellom negativ og positiv frihet (Weigård 1991a), dvs. mellomliberalistisk filosofis betoning av frihet fra ytre påvirkning og tvang (Mill), og filosofersom betoner mennesket som sosialt vesen som alltid vil være avhengig av andre for åklare seg (Rosseau, Hegel, Marx). Med utgangspunkt i den sistnevnte tradisjonen kan ensi at kommunene i varierende grad vil ha frihet til å utrette noe for sine innbyggere, enfrihet som i noen grad er betinget av samhandling med og styring fra staten (Weigård1991a). I et slikt perspektiv blir staten og kommunene ansett som partnere (Strand 1978).Dette får også gjenklang i internasjonal litteratur om multi-level governance. I et sliktperspektiv er ikke kommunene autonome, realisering av lokale mål skjer i partnerskapeller samarbeid med andre (Stoker 2001). Kommunenes systemkapasitet vil altså ibetydelig grad være relatert til deres frihet til å realisere en bærekraftig lokal utvikling.Kommunegrenser og sosioøkonomiske og økologiske grenserMuligheten kommunen har for å realisere en bærekraftig utvikling vil også være avhengigav hva som skjer i deres nære omgivelsene. Det er i alle fall to forhold som kan antasvesentlig i forhold til kommunenes autonomi i forhold til andre kommuner, nemligsosiale forhold som bo- og arbeidsmarkedsregioner, og naturlige / økologiske forholdsom økosystemer eller bioregioner.Bo- og arbeidsmarkedsregioner defineres av områder som utgjør felles bolig- ogarbeidsmarked (Juvkam 2002). Disse krysser ofte kommunegrenser. I disse regionene vildet være behov for felles arealplanlegging og infrastrukturutbygging, noe som harbegrunnet ønske om kommunesammenslåing innenfor slike områder. Den gjensidigeavhengigheten som eksisterer mellom kommunene vil begrense den enkelte kommunesmuligheter til å fremme en bærekraftig utvikling på egen hånd. Systemkapasitetenpåvirkes av den gjensidige avhengigheten. Kommunens evne til å utvikle og påvirke etsamarbeid med andre vil være en helt sentral egenskap. I slike regioner er det også muligat sosiale og økonomiske (private) nettverk er mer utviklet på tvers av kommunegrenser,enn innenfor disse. Betingelsene for deltakelse fra og mobilisering av slike nettverk kanaltså være mindre i interne kommunale (lokale) prosesser, enn i interkommunale.Det eksisterer også grenser i naturen, som skiller mellom ulike økosystemer ellerbioregioner. Et typisk slikt område er et nedbørfelt. Økosystembasert forvaltning ogbioregionalisme tar utgangspunkt i at forvaltningssystemets grenser skal reflektere slikeNIBR-notat 2004:106