Husbankens bostøtte og kommunenes saksbehandling

12Bostøtten har dermed både en fordelings- og en boligpolitiskmålsetting. Denne dualiteten kommer til syne i de ulike kravene sommå møtes for å være kvalifisert til bostøtte. For å få bostøtte stilles detvisse krav til husstanden, og det stilles (i de fleste tilfelle) også vissekrav til boligen. Alle disse kravene står sentralt i den diskusjonen omforbedringer og forenklinger i bostøtteordningen som denne studien eren del av (St. prp. nr. 1, tillegg nr. 1 (2005-2006)).Snaut tre firedeler av bostøttemottakerne er alders- uføre- og etterlattepensjonister.Når saksbehandlerne for eksempel vurderer tiltak forå sørge for at mulige bostøttemottakere faktisk søker, synes det å væredenne gruppen mottakere de først og fremst har i tankene. Som detframgår av Stoltenberg-regjeringens formuleringer, er det imidlertidsterk politisk interesse knyttet til også de øvrige gruppene mottakere;barnefamilier, enslige forsørgere og aleneboende som ikke er trygdet.1.2 Hvem er saksbehandlerne?Bostøtten styres først og fremst av staten ved Kommunal- ogregionaldepartementet og Husbanken. Husbanklovens § 16 girimidlertid kommunene en helt sentral rolle i gjennomføringen avordningen, som førstelinje mot brukerne. Kommunene er pålagt ågjøre forberedende saksbehandling og kontroll av søknadene(Husbanken 2006b, § 12), og har i praksis også hovedansvaret for åveilede søkerne. I de aller fleste kommuner ivaretas dette ansvaret aven eller noen få saksbehandlere.Det er en utbredt oppfatning blant dem som på en eller annen måtesteller med bostøtte at regelverket er komplisert, og som vi skal sesenere påpekes det at det kan være tidkrevende og vanskelig for nyesaksbehandlere å sette seg inn i det. Dette kan gjøre det å saksbehandlebostøtte til en litt ensom oppgave, særlig der hvor helearbeidet utføres av en enkelt saksbehandler. Det er først i ganske storekommuner at saksmengden kommer opp i et slikt volum at det ersærlig aktuelt å dele oppgavene på flere så hver enkelt saksbehandlerogså har kolleger som forstår hva de holder på med. Ellers kan dennødvendige spesialkompetansen bety at de må søke utenfor egenkommune for faglig dialog, til kolleger i andre kommuner eller tilHusbanken. Vi senere skal se at en del saksbehandlere opplever detansvaret de får for at søknadene er riktig utfylt som tyngende. Da blirkontakten med kolleger i samme situasjon desto mer viktig.Saksbehandlerne vi har snakket med er i de fleste kommuner kvinner,de er som oftest svært erfarne og omgitt av en viss personlig autoritet.NIBR-rapport: 2007:4