Gåatome-laanta jïh juhtemegeajnoeh -

73og sent vedlikehold. Byrkije meldte også at rein fra Vaapsten iSverige ble sendt ”planmessig” til grensa mellom Byrkije ogHattfjelldal reinbeitedistrikter i stor skala. Ved spørsmål om enløsning som innebar grenseendring mot nord og samarbeidsløsningmed Vaapsten avviste de dette. Byrkije meldte dessuten atet neddemt område i Sverige der man hadde konvensjonsbeite(Vilhelmina, Meselfors) hadde blitt kompensert med et utilfredsstillendeerstatningsbeite i Lögdeå, Nordmaling (Kosmo 1998: 49-50).Byrkije sine reineiere ga i to møter (1995 og 1997) uttrykk for atnåværende grenser mot Voengelh-Njaarke var i samsvar med deresetablerte driftsforhold. Byrkije hevda at det ikke burde endresgrenser mellom dem og Østre Namdal. Grensene var ikkenaturlige, men man kunne løse dét med samarbeid. Landbruksdepartementethadde sia 1991 avkrevd skriftlige avtaler omsamarbeid, men slike hadde ikke blitt laga (Kosmo 1998: 49).Brønnøy og KvitfjellDistriktet (dvs. Eira Fallås-gruppa) oppga å ha ligget i konflikt medutøvere fra Brurskanken siden 1970-tallet, noe de mente i seg selvutgjorde et problem for deres drift. Det ble også oppgitt at detforegikk reindrift fra utøvere som tidligere tilhørte Kappfjellgruppai sørlige Brønnøy/Kvitfjell, uten at dette var avklart medOmrådestyret. De aktuelle utøverne fra Voengelh-Njaarke,Kappfjell/Otervik-gruppa, mente sjøl at hovedproblemet varOmrådestyrets restriktive utlysning av nye driftsenheter (i dagensjuridiske begrepsverden: sijteandeler), og mente at når ett distriktvar overfylt burde man kunne starte opp i et anna distrikt.Reindriftsstyret hadde på denne tida fatta vedtak om avvikling avKappfjell/Otervik-gruppa si drift, men vedtaket hadde blittpåklaga. Reindriftsgruppa Eira Fallås hadde i utgangspunktetinngått en samarbeidsavtale med Kappfjell/Otervik, men seinereerklært avtalen ugyldig. De anså nå drifta som uønska (Kosmo1998: 51-2, 79).BrurskankenBruskanken oppga å ha rett på områder i Brønnøy. De henvisteher til Ørnulf Vorrens beskrivelser av driftsforhold, og mentedistriktsgrensene slik de forelå verken ivaretok sedvanerett ellerdriftsmessig fornuft.NIBR-rapport: 2012:10