Gåatome-laanta jïh juhtemegeajnoeh -

192hovedanliggende er ikke i første rekke å si hva som er rett ellergalt, men vi vil framheve at valg man tar i en slik prosess som dettevil ha konsekvenser på hvilke resultater man oppnår. Når vikommer med forslag om andre modeller for hvordan maneventuelt kan løse utfordringer assosiert med grensereguleringeneer det ment som et som drøftingsgrunnlag fra vår side.Oppsummert så framstår grensereguleringsprosessen somorganisert på en måte som var suksessfull i det at man fikk nyegrenser - men mindre vellykka i det at noen av de resulterende nyedistriktene fikk store funksjonsproblemer, at ikke alle sinerettigheter til tradisjonelt beiteland ble ivaretatt, og at mange menerå ha hatt lite påvirkningskraft i en prosess som var av storbetydning for dem.Reindriftsmyndighetens organisasjonsmodell for grenserguleringsarbeidetble i stor grad en ”enmannsmodell”, der én person haddeoveroppsyn med å oppgaven om å samle inn informasjon og fikkkomme med det grunnleggende forslaget til nye grenser. Dette bleoppfatta av mange i næringa som en lukka prosess hvor utrederhadde for mye kontroll. Det er kanskje spesielt kritikkverdig atsamme utreder fikk samme sentrale rolle i både 1991 og 1999. Meden slik organisasjonsmodell har forvaltninga stilt seg lagelig til forhogg, fordi en enkeltaktør lett kan kritiseres for å representerebegrensa interesser. I tillegg ble kritikken mot utrederen forsterktafordi deler av næringa tilla han spesielle interesser og holdninger,basert på hans bakgrunn. Vi kan ikke ta stilling til dette, menfastslår at forvaltninga sitt valg av utredningsmodell åpna forkritikk fra næringa, mer eller mindre rettmessig, men trolig likevelvanskelig å verne seg mot. Dette medførte til dels stor misnøye, oghar trolig svekka prosessen sin legitimitet. En organisering der flerei praksis medvirka i arbeidet – ikke minst fra næringa sjøl - villekunnet motvirke dette.I stedet har man endt opp med en situasjon der næringsutøverne,når man spør dem i dag, ofte vil uttrykke ei oppfatning av avmaktovenfor prosesssen. Dette gjelder især, men ikke utelukkende, desom opplever å ikke ha vunnet fram. En minoritet av utøvereoppfatter prosessen som ryddig og grei. Sistnevnte er i stor grad desom opplevde at vedtakene var til deres fordel.Måten man velger å organisere en prosess på kan være tydelig ellerutydelig, alt etter hvilke rammer man velger, hvilke avgrensingerNIBR-rapport: 2012:10