Gåatome-laanta jïh juhtemegeajnoeh -

119under en annen sijte. Driftsmønster-prinsippet er dessuten meranvendelig enn det arvebaserte prinsippet i det aktuelle utredningsområdet:både fordi nye slekter har kommet til i gamle driftsmønstre,og fordi det i svært mange uenigheter om land vil væreutøvere på begge sider av konflikten som nedstammer fra folk sompå et eller anna tidspunkt har brukt det omstridte området tilreindrift.Vi vil likevel komme inn på ’slektshistorisk bruk’ i de historiskeutredningene, sia det er nødvendig for å fortelle om reindriftashistorie og flyttgruppenes utvikling i de aktuelle områdene vi skalutrede, og fordi det bidrar til å forklare hvorfor visse grupper kanha et sterkt ønske om å drive i områder som kanskje tradisjoneltsett er mest assosiert med andre flyttgrupper.Hevdholdelse av landEt siste spørsmål når det gjelder utredninga av tradisjonellebruksområder, er spørsmålet om hvor lenge man kan være bortefra et område før man mister hevd på det. Her er det ikke etablertnoen klare juridiske ’tidsfrister’ for når hevd ’går ut’, men ireindrifta sitt tilfelle er det akseptert med fravær i relativt lang tidfordi utøverne kan la landområder ligge ubrukt i lang tid med denhensikt å spare dem til seinere. Man må også se på hvorfor en sijtehar unnlatt å bruke et bestemt område – har det vært frivillig, ellerskyldes det manglende mulighet, for eksempel på grunn avkonflikter med fastboende eller administrative hindringer? Omfraværet skyldes press skal det lengre tid før man mister hevden.Som eksempel kan nevnes Selbusaken, hvor reinbeitedistrikteneEssand og Riast/Hylling fikk sin beiterett i bestemte områderanerkjent tross en lengre periode med fravær (Norsk Rettstidende2001 s.769).I alle tilfelle ser vi det som viktig å understreke at denne utredningaikke har noen domstolsautoritet. Det vi gjør er å gjennomgå ulikesijter sin bruk av reindriftsland, og kategorisere deres hevd somsvak eller sterk i forhold til vårt skjønn.NIBR-rapport: 2012:10