Gåatome-laanta jïh juhtemegeajnoeh -

116Det vises i mange tilfeller til at en eller flere av ens forfedre harinnehatt bygsel på de aktuelle områdene. Dette var ei ordning hvorreindiftssamer betalte norske myndigheter eller storfolk i områdetsom hadde fått papirer på at reindriftsland var ’deres’ for å fåpapirer på at deres sijte eide en del av landet de brukte(Hermanstrand & Kosmo 2009: 27). Det kan synes som ensørsamisk særegenhet at minnet om hvor ens aner hadde bygslerser ut til å ha gitt en del sørsamiske reindriftsutøvere en arvebasert’rettferdighetsoppfatning’ om hvor de skal kunne drive. I tillegg tilbygsel tar Hermanstrand & Kosmo (2009: 62) opp saajvh – religiøstbetydningsfulle landområder som kunne arves, selges og kjøpes.De mener saajvh i tillegg til den religiøse funksjonen representerte”et fleksibelt rettighetssystem utfafor [ens] vanlige bruksområde,sin sijte”. Her har vi altså to private, arvbare eiendomsformer i detsørsamiske området. Ween (2005: 23) oppgir likeledes at”tilknyting til sijth og arvefjell er fremdeles sentralt i forhold tillandskap og reindrift (…) Dette er et tema som vekker sterkefølelser”.Solem (jfr. Berg 2000: 91) poengterer for Finnmark sin del atbeiteplasser går i arv hos familier, men knytter dette opp til at ”detoftest er slik at barna fortsetter i den siida som foreldrene har hørttil”. Bull, Oskal & Sara (2001: 304-05) beskriver at både menn ogkvinner kunne arve siidaområder, men at man da måtte gjøre et”valg av lokalitet” ved inngåelse av ekteskap om paret ikke alleredevar fra samme siida, at både folk og rein måtte flyttes over. Her servi altså at beiteområder er sterkt knytta til siidaer. Her også harman et arvebasert moment: siidavuođđu, systemet med at en siidahar sine faste plasser, oppfattes som bundet til “de medlemmeneav siidaen, som har lengst historisk kontinuitet i hevdelsen avsiidaens årstidsbestemte arealer”. Disse er “bærere av siidaensgrunnlag (vuođđu). Beiteområdene vil på denne måten gå i arv islektsledd”. Det er verdt å merke seg at vi her ser at land kan væreknytta til slekter og individer, men at prinsippene Bull, Oskal &Sara redegjør for i sin bok, samt i NOU 2001:34, ikkerettferdiggjør å hevde rett på områder ens aner har brukt når dissevar i en anna siida.Dagens lovverk slår fast at selv om rein er privat eiendom, ligger”beiteretten og andre tilliggende rettigheter” i sijten, igjen definertsom ei ”gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap påbestemte arealer”. Slektskap internt er ikke påkrevd (SkogvangNIBR-rapport: 2012:10