1310 - Grappa Musikkforlag

1310

Edvard Grieg (1843-1907)
Hjertets melodier / Melodies of The Heart (H.C. Andersen), Op. 5
1 To brune Øjne / Two Brown Eyes 00:57
2 Du fatter ei Bølgernes evige Gang / The Poet's Heart 01:22
3 Jeg elsker dig! / I Love but Thee! 01:15
4 Min Tanke er et mægtigt Fjeld / My Mind is Like a Mountain Steep 00:57
FROM Romanser og sanger / Romances and songs, Op. 18
5 Vandring i Skoven / Moonlit Forest (H.C. Andersen) 01:37
6 Hun er saa hvid / My Darling is as White as Snow (H.C. Andersen) 01:14
7 En Digters sidste Sang / The Poet's Farewell (H.C. Andersen) 01:52
8 Poesien / Poesy (H.C. Andersen) 02:29
FROM Fem dikt / Five poems, Op. 26
9 Jeg reiste en deilig sommerkvæld / I Travelled One Lovely Summer's Eve (Paulsen) 02:35
10 På skogstien / On a Forest Path (Paulsen) 02:07
12 Melodier til dikt av A.O. Vinje / 12 Melodies to Poems by A.O. Vinje, Op. 33
11 Guten / The Youth 02:27
12 Våren / The Last Spring 04:19
13 Den særde / The Wounded Heart 02:10
14 Tytebæret / The Lingonberry 01:38
15 Langs ei å / Along a River 01:41
16 Eit syn / A Vision 01:17
17 Gamle Mor / Old Mother 01:25
18 Det fyrste / The First Thing 02:25
19 Ved Rondane / At Rondane 02:46
20 Et Vennestykke / A Piece of Friendship 02:09
21 Trudom / Faithfulness 02:23
22 Fyremål / The Goal 03:15
FROM Sechs Lieder / Six Songs, Op. 48
23 Dereinst, Gedanke mein / One Day, O Heart of Mine (Geibel) 03:15
24 Zur Rosenzeit / The Time of Roses (Goethe) 02:30
Johannes Weisser, baritone
Søren Rastogi, piano
02
03

Edvard Grieg’s songs
from opuses 5, 18, 26, and 48
by August Albertsen
Grieg always looked back with gratitude on the
years he spent in Denmark during his youth. His
collected correspondence contains a large number of
letters to various Danish recipients. There is hardly
a negative comment about the Danes, Danish
temperament or Danish demeanour. The
reminiscence of those years in Denmark was a
continual source of pleasure to Grieg, not least as he
grew older. Among his most treasured
correspondents was H.C. Andersen. Many years
after the Danish writer’s demise Grieg wrote “the
first person who genuinely found my work worthy
of value was the great Danish writer H.C.
Andresen.” It was Grieg’s opus 5, Hjertets
melodier, to poems by H. C. Andresen, which first
brought Grieg international renown. The songs are
dedicated to ‘Mr. Professor H.C. Andersen in
admiration and highest regard.’
Hjertets melodier is a tribute to Danish nature both
physical and mental. Throughout his life Grieg
drew inspiration from that which directly and by
more subtle means expressed people’s experiences of
their natural surroundings and the ‘inner’ effects of
these (c.f. the Vinje Songs), but it must not be
04
forgotten that H.C. Andersen also adopted a more
concrete approach. No historian of Danish
literature would omit to mention Riborg Voigt, the
poet’s great love of his youth and the very
inspiration behind To brune øyne.
In Du fatter ei Bølgenes evige Gang the ‘eternal
motion’ (‘evige gang’) of the piano runs almost
continually throughout the song – much like the
trotting horse in Erlkönig – as incessant as the
waves on the ocean. In his fascinating biography
David Monrad Johansen found that Grieg had
moved back to Leipzig then, to Germanic passion,
from the ‘fair meadows of Sjølund’. Perhaps both
Grieg and his biographer had in mind a few lines
from Heine about ‘das ewige Meer’ where constant
motion is the ocean’s very raison d’être.
Jeg elsker dig! is difficult to associate with anything
but Grieg’s personal relation to the poem’s message.
Perhaps this is one of the most all-embracing love
songs ever set to music by a Norwegian composer.
“Min Tankes tanke, ene du er vorden” writes H.C.
Andersen (“you alone have become the thought of
my thoughts”). There is an air of heady youth about
this all-possessive infatuation. There is no outward
demonstration of love, instead a fervent,
all-vanquishing obsession of a soul who has ‘seen
the one’. It is this engrossing, yet reserved, almost
chaste sentiment which by no means every
interpreter manages to convey, according to Grieg.
It was in songs such as this one that Nina was
unparalleled, he said.
Romanser og sanger, op. 18 consists of nine
individual songs. Six are settings of H.C. Andersen;
of these six Johannes Weisser has chosen the first
four. Grieg had achieved such a prominent position
with his songs that the Danes competed to publish
them. Grieg was of the opinion now more than ever
that his wife was the ideal interpreter of his vocal
music. Thus the songs were dedicated to her when
they were published by Hornemann and Erslev of
Copenhagen just before Christmas 1869. Vandring i
Skoven was the last song the couple ever performed
together; at a concert in Christiania in March 1907
they chose this song as their final encore. ‘Old
youth’, Grieg called it, with almost forty years’
hindsight, nonetheless adding “but youth was
victorious, as the audience so utterly demonstrated.”
All of these songs have a youthful atmosphere of
happiness about them. All were composed ‘at home
in Landås’, at the home of Grieg’s parents, in the
course of a few summer weeks in 1869. Hun er så
hvid was originally a Russian text, translated by
H.C. Andersen. Grieg gives his interpretation a
searching quality, of something unfulfilled. En
Digters sidste Sang and Poesien are both concerned
with a poet’s existence; when read and listened to
side by side it is the tension between a desire for
death (‘carry me away, strong death’) and the
05
eternal life of the poetry (‘there is a wonderful land’)
which characterizes the two songs.
John Paulsen is a name which today is associated
with certain songs still in the repertoire. The poems
might be interpreted as literary counterparts to the
most national romantic paintings, unrestrained
homage to fjord and fell, wistful, blonde farm girls
on purple-headed mountains. Grieg was taken by
this apostle of national good health, and Fem
sanger, op. 26 – settings of poems by Paulsen – was
dedicated to the poet. Nostalgic reminiscences of
the beautiful ‘summer that was’ have always held
poetic appeal for Norwegians (at least before the
age of sunny holidays in southern Europe); it is
precisely this aspect of Paulsen’s poetry which
attracted both Grieg and his interpreter Johannes
Weisser: The passage through a summer and the
passage through the reminiscence of it.
For all that Grieg was idiomatically integrated into
Danish culture and its manifestations; when he
discovered O.A. Vinje another kind of inspirational
poem came into the foreground. This encounter
provided us, as a nation, with what are arguably the
most identity-building songs we have: Våren and
Ved Rondane. O.A. Vinje had traversed the
mountains and valleys of southern Norway and
written one of the most original and finest
travelogues ever in “Ferdaminne frå sumaren 1860”.
He was a poet whom Grieg could clasp to his
bosom, as he was later to do with Arne Garborg. By
the time Grieg had fully entered Vinje’s world the
poet had been gone for nearly ten years.
The run-up to the 12 Vinjesangene, op. 33 was the
longest unproductive period during Grieg’s

composing career. This ‘period of incapability’
(Grieg’s own term) lasted two years. Never had
Grieg been more afraid that inspiration had left
him once and for all. The Vinje songs represent
Grieg’s great awakening from this creative crisis. A
closer look, however, reveals that not all of the
twelve songs were written after the crisis. Grieg had
been interested in Vinje’s work at an earlier stage –
Gamle Mor had been completed in 1873 and Langs
ei å a few years later; the remaining ten were all
composed in 1880 after Grieg had rediscovered his
creative skills, this time, however, based on the
mental agony he had been through; the poems are
by no means the epitome of a sunny Sunday stroll
in the countryside. All in all the Vinje songs are
perhaps one of the most congenial artefacts of our
Norwegian heritage, alongside Haugtussa. The
Norwegian national character is expressed in the
works of Vinje and Grieg – aspects of our life which
triumph over the most demanding, personal
struggles.
In the opening song Guten, one of life’s biggest
questions – and dilemmas – is put to us, victory
through defeat, as it were:
If you have not been let down
many a time
You have never sung of love
with the right song
(from the third verse of Guten)
It is, however, in the next piece that Grieg gives
that song which is ‘unequalled in the repertoire’
(Monrad Johansen). Våren is known all over the
world, largely thanks to Grieg’s setting for string
orchestra. It is clear after having read various
translations that it is well nigh impossible to
reproduce the mood Vinje’s poem. It is Grieg
himself who intensifies the title of the poem when
Vinje’s words are absent, calling it Letzte Frühling –
The Last Spring.
Without having read Vinje’s poems many
Norwegians today might associate the title Den
Særde with something strange or peculiar (as it
resembles another word with this meaning in
modern Norwegian). But it becomes immediately
clear from the text that the poem is about those
who have been emotionally hurt by a turn of fate.
All of these first three songs express in their own
way a similar heroic living, and even though
Tytebæret is also characterized by a certain pain, it
suggests a different, more pastoral mood. Langs ei å,
dated 8 July 1877 in Grieg’s manuscript, begins in a
bright, idyllic mood, but ends in an atmosphere of
the poet’s rather more pain-filled basic mood. The
piano’s contribution to this atmosphere has been
pointed out by many.
Eit syn is rarely performed on its own. This
portrayal of a woman is divided into three clear
sections. First there is ecstasy on discovering the
woman, then follows a short passage of meditative
obsession, after which the opening mood returns.
But now the womanly figure has become what the
title suggests – a vision, beyond the world of reality.
Grieg said of Gamle Mor that he had his own
mother in mind: “she suffered and toiled with
unquenchable energy and an unwavering sense of
duty”. There is a form of quiet heroism, which is
also part of life, in the music.
Det Fyrste is ethics in music: Living without the
ability to love is not worthy to be called a life. All
that is left is death:
The only thing to do, man
is to die.
When you can no longer
love a beautiful maiden.
This too is a song which progresses from pastoral
translucency to pathos and – perhaps not so
convincingly – tragedy.
Ved Rondane is a national monument in song. Vinje
writes with metrical foot and meaning, and with
references to Antiquity, as pointed by Sigmund Skar,
among others. Grieg follows suit, giving us a
national fresco of greater profundity than any
national romantic portrayal. This is a dream of
paradise lost, of the incomparable purity and
simplicity of youth. Naturally, the dream of paradise
lost is not real – that is, the dream is real enough, but
the paradise itself is not. One has passed through
life’s struggle before looking back. If any song can be
said to have been codified as a piece of Norwegian
nature in music, it must surely be Ved Rondane.
Et Vennestykke and the following Trudom are
probably the two least prominent songs of the
collection. The basic mood is set by certain chords
which relate differently to the melodic structure
than the others. Et Vennestykke is characterized
perhaps first and foremost by the fact that Vinje
uses the official national language rather than his
usual ‘landsmål’ (which has evolved into today’s
New Norwegian), and by the hard-earned wisdom
that one should never trust one’s friends when it
comes to the opposite sex. And it bears the imprint
of Vinje’s self-characterization: “Jeg er uglen” (I am
the owl) – without a doubt accurately observed.
Trudom might have qualified for the Norwegian
hymn book; Grieg follows up the intentions of the
opening line: “Guds rike er eit Fredens Rike”
(God’s kingdom is a kingdom of peace). There is a
sacred atmosphere about this song; at the same
time, however, Trudom represents Vinje’s – and
Grieg’s – resignation at the endless and apparently
unresolvable strife and struggle in ‘God’s kingdom’.
Vinje here formulates a message we recognize from
the Second World War poetry of Nordahl Grieg, it
is never the best men who live on. Vinje writes:
“The best men leave this life because they
understood more than others.”
And so to the copingstone of the cycle; the final song
Fyremål. Vinje’s magnificent description of nature, a
tour de force in the art of alliteration – without it
feeling intrusive – gave Grieg the chance to
demonstrate his arsenal of acquired rhythm, harmony
and melody. A sort of renewed Norse power and
steadfastness is what gains ground here. Vinje,
however, would not have been true to himself had he
not succeeded in conveying a double perspective in all
his virtuosic poetry: striking a blow for a topical cause
– the struggle for a genuinely Norwegian language –
(“Surely and faithfully we spoke our Norwegian”,
verse 2, line 3), and using his alliterative skills to
evoke images of nature which give the poem strengths
beyond the toil and struggle of the day. Vinje used the
double meaning of the word “mål” (which can mean
“language” or “goal”) to emphasize the great goals in
life (verse 1, line 3), and to refer to the great cultural
struggle for the Norwegian language, which, all
things considered, was one of the most
06
07

important causes of Vinje’s career. Grieg was
undoubtedly inspired by this double meaning: to
endure in both a short term and a long term
perspective.
After this demonstration of fruitful internalizing of
Vinje’s accumulated wisdom Grieg had regained
full artistic strength. The Vinje songs remain one of
the finest Norwegian examples of the marriage of
words and music in the Germanic Lied tradition.
The songs were dedicated to Agathe Backer
Grøndahl, a friend and musician for whom Grieg
had the greatest respect.
As early as his opus 2 Grieg, an eighteen-year-old
in Leipzig, had set to music and published a
number of songs to German texts (Adalbert von
Chamisso and Heinrich Heine). Nearly a decade
after writing the Vinje songs and many more years
since his first visit to Leipzig Grieg once again set
about composing to German poetry. Perhaps this
was at the suggestion of his publishers C.F. Peters,
although the recently published Edvard Grieg
Werkverzeichniss reproduces a letter from Max
Jacob to Grieg which indicates the opposite, that
Grieg himself had taken the initiative to write these
songs. Most would have had no problem accepting
Grieg biographer Gerhard Schjelderup’s view that
the Seks sanger, op. 48 were early pieces composed
some 25-30 years before they were published. Grieg
corrected Schjelderup’s inaccuracy: all of the songs
were composed during the years 1888 and 1889,
each one of them to words by a different German
poet.
Dereinst Gedenke Mein was a poem that had been
translated to German by an expert in Spanish
poetry, Emanuel Geibel, as he had done for other
leading contemporary composer including Robert
Schumann and Hugo Wolff. Zur Rosenzeit is the
only poem by Goethe that Grieg set; that is to say,
Grieg set Goethe’s “Ich denke dein” during his
Leipzig period along with the other German
poems, but this song has disappeared and we are
left with only the one. Grieg’s ‘new’ German songs
are in every part well structured and deserve their
place alongside their international counterparts.
Edvard Griegs sanger
fra opus 5, 18, 26 og 48
av August Albertsen
Med kjærlig takknemmelighet så Grieg tilbake på
sine ungdomsår i Danmark. Hans rikholdige
brevsamling inneholder en mengde brev til
forskjellige danske mottakere. Det er vanskelig å
finne et negativt utsagn om dansk ånd, dansk
gemytt og dansk natur. Ungdomstiden i Danmark
var en konstant kilde til glede – ikke minst i
alderdommen. På toppen rangerte H.C. Andersen.
Mange år etter H.C. Andersens bortgang ytrer
Grieg seg slik: «Den første som forsto å vurdere
mine arbeider var den store danske dikteren H.C.
Andersen», og det var nettopp Griegs opus 5,
Hjertets melodier til H.C.Andersens dikt, som
gjorde Griegs navn kjent ute i verden. Sangene er
dedisert til «Hr. Professor H.C. Andersen med
Beundring og Høyaktelse».
Visst er Hjertets melodier en hyllest til det
ur-danske landskap, det fysiske og det mentale.
Grieg lot seg hele livet inspirere av det som på
direkte og mer subtilt vis ga uttrykk for menneskets
opplevelse av naturen rundt seg og dens «indre »
virkninger (jfr.. Vinjesangene), men det skal ikke
underslås at H.C. Andersen også opererte meget
konkret. Ingen dansk litteraturhistoriker unnlater å
09
navngi Riborg Voigt, dikterens store
ungdomsforelskelse som selve
inspirasjonsgrunnlaget for To brune øyne.
I Du fatter ei Bølgenes evige Gang løper klaverets
«evige Gang» nærmest kontinuerlig – omtrent som
hestens trav i Erlkõnig – ustoppelig slik havets
bølger alltid er i bevegelse. David Monrad Johansen
fant i sin fascinerende biografi at Grieg har flyttet
tilbake til Leipzig her, til den germanske rent
truende lidenskap, fra «Sjølunds fagre sletter».
Kanskje har det foresvevet både Grieg og hans
biograf noen Heine-strofer om «das ewige Meer»
hvor nettopp den stadige bevegelighet er selve dets
raison d’Être.
Jeg elsker dig! er vanskelig å knytte an til noe annet
enn Griegs personlige forhold til selve diktets
budskap. Det spørs om vi ikke her står ovenfor den
aller mest vidtfavnende kjærlighetssang tonesatt av
en norsk komponist. «Min Tankes tanke, ene du er
vorden» sier H.C. Andersen. Det ånder en duft av
tindrende ungdom høyt oppe i den vårlige
altbesettende forelskelse. Ingen voldsom utagerende
kjærlighetsdemonstrasjon, men en inderlig

altbeseirende besettelse hos en sjel som har «sett
den andre». Det er denne altoppslukende, men
samtidig tilbakeholdte og nærmest kyske følelse
langt fra alle interpreter klarer å formidle ifølge
komponistens vurdering. Det var i slike sanger hans
egen Nina var uovertruffen, mente Grieg.
Romanser og sanger, op. 18 består i alt av 9
enkeltsanger. 6 av dem til H.C. Andersens tekster;
av disse velger Johannes Weisser de fire første.
Grieg hadde nå oppnådd en så sikker posisjon med
sine sanger at den københavnske forlagsverden
nærmest konkurrerte om å få utgi dem. Grieg
mente nå, mer enn noensinne, at hans hustru var
den ideelle interpret av hans vokalkunst. Følgelig
ble disse sangene tilegnet henne da de kom ut i to
hefter hos Hornemann og Erslev i København like
før jul i 1869. Det skulle vise seg at Vandring i
Skoven var den sangen som kom til å avslutte Nina
og Edvards felles virke: I deres aller siste opptreden,
i Christiania mars 1907, valgte de denne sangen
som det avsluttende ekstranummer. «Gammel
Ungdom» kaller Grieg den med et nesten 40-årig
tilbakeblikk, men han tilføyer «men Ungdommen
seirede, det viste tilhørerne til fulde».
Alle disse sangene bærer en ungdommelig lykkefølelse
i seg. De er alle blitt til «hjemme på Landås», hos
Griegs foreldre i løpet av noen sommeruker i 1869.
Hun er så hvid er opprinnelig en russisk tekst som
H.C. Andersen har gjendiktet. Grieg gir den et
skimmer av noe søkende, noe uforløst. En Digters
sidste sang og Poesien er begge opptatt av den
dikteriske tilværelse – lest og lyttet til komplementært
er det spennet mellom dødsønsket («løft meg kun bort
du stærke død») og poesiens evige livslyst («der er et
herlig land») som preger de to sangene.
John Paulsen er i dag et dikternavn man forbinder
nettopp med enkelte sanger som stadig lever.
Tekstene kan til tider godt tolkes som litterære
motstykker til de mest nasjonalromantiske
skildrerier på lerret, en uhemmet hyllest til fjord og
fjell, lengtende blonde sæterjenter foran de
blånende horisonter. Her lever og virker «mitt
brave, mitt kraftige folk» som fortjener et rungende
hurra!
Også Grieg falt for denne nasjonale
sunnhetsapostel, og Fem sanger, op. 26 – alle med
tekster av Paulsen – ble tilegnet forfatteren.
Nostalgiske minner om den deilige ‘sommeren som
var’ har alltid poetisk styrke for nordmenn (før
syden-reisenes tidsalder i det minste) og det er
nettopp dette aspektet ved Paulsens poesi som
tiltrekker både Grieg og hans interpret Johannes
Weisser: Reisen gjennom sommeren og reisen i
erindringen om den.
Om Grieg var aldri så idiomatisk integrert i den
danske kulturen og dens uttrykksformer; da han
oppdaget «Fjellmannen Vinje» kom et annet slag
inspirasjons-givende tekster i forgrunnen. Dette
møtet ga oss de aller ypperste og – som nasjon –
kanskje mest identitetsskapende sanger vi rår over:
Våren og Ved Rondane. O.A. Vinje hadde gjort sine
vandringer over fjell og dal over det sørlige Norge
og gitt oss den mest originale, ja fineste norske
reiseskildring overhodet med sin «Ferdaminne frå
sumaren 1860». Han var en dikter Grieg kunne
trykke helt og fullt til sitt hjerte, slik han også
senere skulle gjøre det med Arne Garborg. Da
Grieg for fullt gikk inn i Vinjes verden hadde
dikteren vært borte i ti år.
Opptakten til de 12 Vinjesangene, op. 33 var den
lengste tørken i Griegs komponisttilværelse
overhodet. «Udugelighetsperioden» (Griegs eget
uttrykk) varte i to år. Aldri i livet var Grieg reddere
for at den store inspirasjonen skulle ha forlatt ham
for alltid. Vinjesangene kan stå som den store
oppvåkningen fra denne «skjebnekrise». Ser vi nøyere
etter er det imidlertid ikke slik at alle tolv sangene ble
skrevet etter krisen. Vinjetekster hadde Griegs
oppmerksomhet på et tidligere tidspunkt. Gamle Mor
var ferdigkomponert allerede i 1873 og Langs ei å
noen år senere, men de øvrige 10 kom i 1880 etter at
Grieg hadde gjenvunnet skaperevnen, men da med
basis nettopp i de dyptliggende sjelekamper han
hadde slitt seg igjennom. Vinje-tekstene er så visst
ikke noen sol-bestrålte søndagstekster, dikteren
kjører så visst ikke «frem gjennom strålefryd i
søndagsstillhet og klokkelyd». Alt i alt er vel
Vinjesangene det mest kongeniale vi har i norsk
kulturarv, ved siden av Haugtussa. Sider av den
norske folkesjel er blottlagt gjennom Vinje og Griegs
verk – de deler av vårt liv som vinner gjennom og
over de mest sjelskrevende personlighetskamper.
Det er livets store spørsmål – og dilemmaer – som
blir trukket opp allerede i åpningssangen, Guten,
«Gjennom nederlag til seier», så å si.:
Dersom du ikkje sviken var
so mang ein gong
Du kjærleik aldri sunge har
med rette song
(fra tredje vers av Guten)
Men det er med den neste melodien Grieg gir oss
den sangen som er «uten sidestykke i litteraturen»
(Monrad Johansen). Våren har vunnet verdensry,
men da først og fremst gjennom Griegs versjon for
strykeorkester. Det står klart etter en
gjennomlesning av de forskjellige oversettelser at å
transponere Vinjes spesielle «dåm» er en umulig
oppgave. Og det er Grieg selv som intensiverer
tittelen i Våren når Vinjes tekst er borte ved å kalle
den Letzte Frühling.
Uten å lese Vinjetekstene vil kanskje noen av
dagens nordmenn assosiere tittelen Den Særde med
noe sært, merkverdig. Men teksten gjør det
umiddelbart klart at det dreier seg om de som er
såret i hjertet av selve livets tilskikkelser. Alle disse
tre første sangene gir hver på sin måte uttrykk for
den samme «heroiske livsfølelse», og selv om også
Tytebæret har noe smertefullt i seg, anslår den
ganske andre og mer pastorale stemninger. Langs ei
Å, hvor Grieg har datert manuskriptet 8. juli 1877,
er en sang som starter i en slags idyll med
skinnende overlys, men som ender med fullødige
uttrykk for dikterens heller smertelige
grunnstemning. Klaverets bidrag til denne
stemningen er påpekt av flere.
Eit syn er sjeldent fremført alene. Den er klart
tredelt i skildringen av en kvinne. Først en slags
ekstase over oppdagelsen (synet) av kvinnen, så en
kort sekvens med meditativ besettelse, for deretter
en tilbakevenden til grunnstemningen. Men nå er
skikkelsen det tittelen bærer bud om: Eit Syn –
altså noe hinsides realitetenes verden.
Om Gamle Mor har Grieg selv fortalt at det er sin
egen mor han har hatt i tankene: «med ubøyelig
energi og pliktfølelse led og slet hun til hun stupte».
Dette gir en form for stille heroisme i toner som
også «høyrer livet til».
10
11

Det Fyrste er en etikk i toner: Livet uten
kjærlighetsevnen er ikke verd å kalles liv.
Da gjenstår bare døden:
Det fyrste du har å gjera, Mann,
det er å døy.
Når ikje du lenger elska kan
den fagre møy.
Også her er en sang som går fra et enkelt pastoralt
overlys til en patosfylt – men kanskje ikke helt
overbevisende – tragikk.
Ved Rondane er selve nasjonalmonumentet av en sang.
Her opptrer klassikeren Vinje med både verseføtter
og innhold, med etterdønninger fra antikken som
bl.a. Sigmund Skar har påvist. Grieg følger opp og gir
oss en nasjonal freske som går mye dypere enn et
hvilket som helst nasjonalromantisk skildreri. Det er
drømmen om det tapte paradis, ungdomssansningens
uforlignelige renhet og enhet som blir brakt frem
atter en gang. Men selvfølgelig; drømmen om det
tapte paradis er ikke reell, dvs. drømmen er reell nok,
paradiset som sådant er det ikke. Man har vært
gjennom «livsens strid» før man skuer tilbake. Om
noen sang er blitt kodefisert som et rent stykke
musikalsk norsk natur er det Ved Rondane.
Et Vennestykke og etterfølgeren Trudom er vel alt i
alt de to sangene i syklusen som er minst
fremtredende. Grunnkarakteren utgjøres av
akkorder som forholder seg annerledes til de
melodiske overbygningene enn de andre. Et
Vennestykke er kanskje først og fremst karakterisert
ved at Vinje her benytter seg av riksmålsformer,
samt den dyrekjøpte livsvisdom at du aldri skal tro
på dine venner når det gjelder forholdet til det
annet kjønn. Og ikke minst egenkarakteristikken:
«Jeg er uglen» – unektelig videogrammatisk presist
iakttatt. Trudom kunne gjerne fått plass i
salmeboken. Grieg følger intensjonene i Vinjes
åpningslinje: «Guds rike er eit Fredens Rike». En
klar sakral pregning ligger over det hele. Samtidig
er Trudom Vinjes – og Griegs – dype sukk over den
evige og tilsynelatende uavvendelige splid og strid i
‘Guds rike’. Her har Vinje i klartekst formulert
budskapet vi kjenner fra Nordahl Griegs diktning
med basis i andre verdenskrig om at det aldri er de
beste som lever videre. Hos Vinje: «Dei beste livet
lata må fordi dei meir enn andre sjå».
Og så til kronen på verket, avslutningssangen Fyremål.
Vinjes storartede naturskildring med en oppvisning i
aliterasjonskunst som ikke føles påtrengende, gir Grieg
mulighet til å vise sitt arsenal av personlig tilegnet
rytmikk, harmonikk og melodikk. Det er en form for
fornyelse av en nærmest norrøn kraft og fasthet som
her vinner fram. Men Vinje hadde ikke vært sitt sanne
jeg verdig om han ikke hadde klart dette
dobbelperspektivet i all sin virtuose versekunst: både å
slå et slag for det dagsaktuelle – kampen for det norske
«målet» – «Trygt og trofast vår Norsk vi tala” (2. vers,
3. linje), samtidig som han ved sine gnistrende
bokstav-rim-sildrende naturbilder gir diktet kraft langt
utover dagens sut og strid. Ja, selve ordet «målet» er på
genialt vis brukt i disse to betydninger; å holde fokus
på de store livsens mål (1. vers, 3. linje) og med klar
referanse til dagsens kulturkamp for det norske målet,
som når alt kommer til alt også er et vesentlig ledd i
selve livskampen for Vinje.
Grieg har utvilsomt latt seg inspirere av denne
dobbeltmeningen; å holde ut i det korte og lange
perspektiv.
Etter denne demonstrasjonen av fruktbar
internalisering av Vinjes karske livsvisdom har
Grieg vunnet hele sin kunstneriske styrke tilbake.
Vinjesangene står som Norges svar på de fineste
sammensmeltninger av ord og tone innenfor den
tyskspråklige liedtradisjon. De ble tilegnet hun som
Grieg hadde den aller største respekt for som
menneske og musiker: Agathe Backer Grøndahl.
Allerede i sitt andre opus, som attenåring i Leipzig,
hadde Grieg tonesatt og fått utgitt sanger til tyske
tekster (Adalbert von Chamisso og Heinrich
Heine). Et lite tiår etter Vinjesangene, og over en
menneskealder etter forrige gang i Leipzig, befattet
Grieg seg atter med å tonesette tysk lyrikk. Kanskje
var det etter påtrykk fra forlaget, C.F. Peters, men
den nylig utkommende «Edvard Grieg
Werkverzeichnis» gjengir et brev fra Max Jacob til
Grieg som tyder på det motsatte; at Grieg selv
hadde tatt initiativet til disse sangene. De fleste ville
ikke hatt problemer med å støtte seg til komponist
og Grieg-biograf Gerhard Schjelderup, som uten
videre gikk ut fra at disse Seks sanger, op. 48 til
tyske tekster skrev seg fra Griegs ungdomstid, altså
25-30 år før de kom ut. Grieg korrigerte selv
Gerhard Schjelderup: Alle seks sangene var
nykomponerte innenfor året 1888-89. Hver og én
av dem var skrevet til tekster av forskjellige
forfattere.
Dereinst Gedenke Mein var en tekst den utmerkede
kjenneren av spansk lyrikk, Emanuel Geibel hadde
gjendiktet, slik han hadde gjort det med tekster til
mange ledende samtidskomponister som Robert
Schumann og Hugo Wolff. Zur Rosenzeit er det
eneste Goethe-diktet Grieg tonesatte. Dvs.;
samtidig med de andre tyske tekstene i
Leipzig-tiden skrev Grieg også en sang til Goethes
dikt «Ich denke dein». Denne sangen er rett og slett
forsvunnet, så vi står igjen med denne ene. Griegs
«nye» tyske sanger er i alle deler velformede og
forsvarer en plass i internasjonalt selskap.
12
13

1 TO BRUNE ØJNE
To brune Øjne jeg nylig saa
i dem mit Hjem og min Verden laa.
Der flammed Snillet og Barnets Fred;
jeg glemmer dem aldrig i Evighed!
2 DU FATTER EJ BØLGERNES EVIGE GANG
Du fatter ej Bølgernes evige Gang,
ej Aanden, som svulmer i Tonernes klang.
Ej Følelsen dybt i Blomstens duft,
Sollysets Flamme mod Strom og Luft,
de Fugles Kvidren af Længsel og Lyst,
og tror dog, Du fatter en Digters Bryst?
Der svulmer det mer end i Bølgens Gang,
der findes jo Kilden til hver en Sang,
der vokser Blomsten med evig Duft,
der brænder det uden den kjølende Luft,
der kæmpe Aander i Længsel og Lyst.
De kæmpe mod Døden dybt i hans Bryst!
3 JEG ELSKER DIG
Min Tankes Tanke ene du er vorden,
Du er mit Hjertes første Kærlighed,
Jeg elsker Dig, som ingen her paa Jorden,
Jeg elsker Dig i Tid og Evighed!
4 MIN TANKE ER ET MÆGTIGT FJELD
Min Tanke er et mægtigt Fjeld,
de over Himlene gaar;
mit Hjerte er et Hav saa dybt,
hvor Bølge mod Bølge slaar.
Og Fjeldet løfter dit Billed
høit mod Himlens Blaa.
Men selv Du lever i Hjertet,
hvor dybe Brændinger gaa.
TWO BROWN EYES
Two sparkling brown eyes I chanc'd to see, they held
my world and my destiny.
A peace so childlike in them did lie;
I'll never forget them until I die.
THE POET’S HEART
The tides of the ocean do you understand?
The soul of sweet music that rings o'er the land?
Can you tell the scent of flowers fair?
Sunbeams that flash through the stormy air?
The theme of birdsongs can mortals impart?
Then think not to fathom the poet's heart!
His soul surges more than the ocean tides,
the spring of all music in him abides,
flowers' sweet fragrance dwells there entire,
within him there burns an unquenchable fire,
in hope and longing the spirits contest:
They struggle with death in the poet's breast!
I LOVE BUT THEE
Thou art my joy, the radiance of being,
o my beloved, thou my ecstasy!
I cherish thee, my ev'ry passion freeing,
I love but thee now and eternally!
MY MIND IS LIKE A MOUNTAIN STEEP
My mind is like a mountain steep,
that rises up to the sky;
my heart is like an ocean deep,
where fathomless billows lie.
The mountain lifts up your likeness
high, where eagles soar,
but you, you live deep within me,
where surging breakers do roar.
5 VANDRING I SKOVEN
Min søde brud, min unge Viv,
min Kærlighed, mit Liv!
Kom, Maanen skinner stor og klar,
en Stilhed Natten har,
en Deilighed, en Ensomhed,
min søde Brud kom med!
I Bøgeskoven gaa vi to,
der hvor Skovmærker gro.
I denne lyse, tavse Nat,
hos Dig, min verdens Skat,
jeg er saa glad, saa salig glad,
duft, friske Bøgeblad!
Syng, Nattergal, lys, Maane klar!
jeg her al Rigdom har:
Min søde Brud, min unge Viv,
min Kærlighed, mit Liv!
Du er saa frisk som Bøgens Hang,
som Nattergalens Sang,
saa dyb som Nattens stille Ro,
her hvor Skovmærker gro,
hvor maleriske Bøge staa,
og vi ved Maanskin gaa:
Min søde Brud, min unge Viv,
min Kærlighed, mit Liv.
6 HUN ER SÅ HVID
Hun er saa hvid, min Hjertenskjær,
et mere hvidt ej findes der:
Jeg elsker hende, ej det sker,
at jeg kan elske hende mer!
Nu er hun død, min Hjertenskjær,
langt mere hvid hun smiler der!
Nu er hun død, o Hjertegru!
Og mer jeg elsker hende nu!
MOONLIT FOREST
You sweet, young love, my joy in life,
my happiness, my wife!
O come with me, the moon's so bright,
and quiet is the night.
A brooding loveliness we'll see,
my darling, come with me!
We’ll walk enraptured through the groove,
rejoicing in our love.
In this, the stillest night of all,
no harm can us befall.
My heart is fill'd with joy untold,
and longings manifold!
Sing, nightingale, shine, autumn moon!
Let not the day come soon.
Behold, my love, my joy in life,
my happiness, my wife!
Next you, my love, all beauties pale
e'en song of nightingale;
your heart is pure as blossoms fair,
or sunbeams in the air.
ln this fair grove all through the night,
we'll share the moon's soft light,
Behold, my love, my joy in life,
my happiness, my wife!
MY LOVE SHE IS SO PURE AND WHITE
My love she is so pure and white,
no mortal else has eyes so bright:
She fills with love the heart of me,
that never fuller might it be.
Now she is dead, so pure and white,
still purer seems her visage bright.
Dead is she now, O cruel woe!
My heart, too full, must overflow.
14
15

7 EN DIGTERS SIDSTE SANG
Løft mig kun bort, du stærke Død,
til Aandens store Lande.
Jeg gik den Vej, som Gud mig bød,
fremad, med oprejst Pande.
Alt, hvad jeg gav, Gud, det var dit,
min Rigdom ej jeg vidste;
hvad jeg har øvet er kun lidt,
jeg sang som Fugl paa Kviste.
Farvel, hver Rose frisk og rød,
farvel, I mine Kjære!
Løft mig kun bort, du stærke Død,
skjøndt her er godt at være!
Hav Tak, o Gud, for hvad du gav,
Hav Tak for hvad der kommer!
Flyv, Død, henover Tidens Hav,
bort til en evig Sommer.
8 POESIEN
Der er et herligt Land,
det kaldes Poesien!
Det naaer i Himlen op,
det rummes i en Rosenknop,
og Hjertemelodien
boer paa dets grønne Strand.
Der faaes det rige Guld,
hvorved Du Verdner vinder,
der bliver Hjertet ungt;
Og er dig Livet altfor tungt,
Du Jacobsstigen finder
til Himlen underfuld.
Der til et Skjønheds-digt
sig Hverdags-livet hæver;
du føler Gud er nær.
Det Forbigangne lever der;
den stærke Tænker bæver,
Saa stort er her, saa rigt!
THE POET’S FAREWELL
I now must go to heavn’s domain,
where all the saints are dwelling.
My life has not been lived in vain,
my heart with thanks is swelling.
All that I had came, Lord, from Thee
a wealth beyond all messure;
the songs the world receiv’d from me
were fragments of that treasure.
Farewell, O gentle summer rain,
farewell, earth’s ev’ry sadness:
I leave you now for heavn’s domain
and everlasting gladness.
Almighty God, Thou Love sublime
calm now my spirit’s trembling!
O guide me o’er the sea of time
to Thy blest realm unending.
POESY
There is a glorious land,
where Poesy is reigning:
it reaches to the skies,
it glows like pearls in children’s eyes.
A song all joys containing
sounds from its verdant strand.
This land has wealth untold:
But ask and it is given;
there hearts forever young,
though pierc’d by arrows meanly flung,
all find the path to heaven,
where ev’ry heart’s consol’d.
The simple joys of life
and there endow’d with beauty;
you feel that God is near,
and speak with friends of yesteryear:
the rich forswear their booty,
the learned end their strife!
Det Aandens Hindostan,
det Hjem for Melodien,
det Pagtens Land med Gud,
som staaer naar Verdner slettes ud,
det kaldes Poesien,
det Lysets Fædreland.
9 JEG REISTE EN DEILIG SOMMERKVÆLD
Jeg reiste en deilig Sommerkvæld
igjennem en ensom Dal.
Så blankt stod Fjeldet ved Solfaldstid
og blå var Fjorden og grønn hver Lid,
mens Sommerluften
og Birkeduften
strøk om meg blid.
En rankvokst Jente med røde Bånd
om Flettens vægtige Guld,
på Vangen sad med sit Strikketøj.
En Flok af Gjeder om hende fløj,
den Vogter stille,
mens Elv og Kilde
gled uden Støj.
Hvad mon hun tænkte den Jente rank
i Somrens drømmende Kvæld?
Alene, ene i Dalen trang!
Mon længslen ej over Fjeld sig svang?
Tys, Luren svarer!
Mod Fjeldet farer
en Vemodsklang.
10 PÅ SKOGSSTIEN
Sig, husker du i Sommer,
hvor vi vandred tidt?
Hvert Blad var grønt som Håbet,
hvert Vinddrag solskinsblidt.
Nu Løvet suser falmet
henover blomstløs Jord,
og i de nøgne Grene
højt sukker Stomens Kor.
The spirit’s legacy,
the fountain of all singing;
God’s lovely promis’d land,
that will forever firmly stand;
the her all hearts are clinging,
the land of poesy?
I WALKED ONE BALMY SUMMER EVE
I walked one balmy summer eve
Upon a lonely path;
No rarer vista has e'er been seen:
The fjord so blue and the hills so green,
Nor clouds nor showers,
A scent of flowers,
A view serene.
A slender maid with golden locks
Adorned with crimson bow
Sat knitting, sav'ring the evening air,
While little goats frolicked ev'rywhere.
The river flowing,
A soft breeze blowing,
Stole ev'ry care.
What visions filled her lovely head
That dreamy summer night?
So all alone in the valley there,
Her heart must long for her lover fair.
Hush! Hear him calling,
The echo falling
So mournfully.
AUTUMN THOUGHTS
Do you recall last summer,
how oft we walk'd this lane?
Each leaf was green as springtime,
each breeze as soft as rain.
Now faded leaves are rustling
over the barren ground;
hear in naked branches
chilling winds mournful sounds.
16
17

Ak, var det blot Nauren,
som Kold sig svøbte ind,
men du, min Ven, du også
som den har skifted Sind!
11 GUTEN
Du ferer vidt og du verdt trøytt
og Foten skjer.
Du græt, so Puta ofte bløytt
af Tårer er.
Med dette Salt du vaskas ut,
til dess du fær
i deg den sleipe, kvasse Lut,
som Livet tvær.
Då veit du, hvad det seia vil,
at døy ifrå
det, som Ein lagde Hugen til
og Elsken på.
Det Grøne såg du krullas turt,
som Blom til Høy
det mindste var: ho visna burt
di Ungdoms møy.
Dersom du ikje sviken var
so mang ein gong,
du Kjærleik aldrig sunget har
med rette song.
Du på Ruinene må stå
av Livet ditt,
fyrst rigtig då du rett kan sjå
ikring deg vidt.
12 VÅREN
Enno ein Gong fekk eg vettren å sjå
for Våren å røma;
Heggen med Tre som der Blomar var på,
eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen å sjå
frå Landet å fljota.
Snjoen å bråna og Fossen i Å
Ah, were it but the weather
that chang'd so suddenly!
But you, my love, like nature,
have grown so cold to me!
THE YOUTH
From wand'rings far, a weary man
pain'd steps betray.
Your pillow long has known choked tears;
see there the stain.
But this saltdew which cleanses pure,
will seep within,
the narrow heart, to touch the void,
the ache therein.
You'll then know well it will mean
to die so far,
from that which was one's sole desire,
youth's first love's fire.
The green you witness'd wilt and dry,
a flow'r turn'd to dust,
as least of all: love perish'd, gone,
a broken trust.
Had you then never been betray'd
time and again,
you could not sing the song of love;
its tune retain.
Now stand upon the ruins you've made,
of your own life's hope,
then first to view, with eyes grown wise,
the wider scope.
THE LAST SPRING
Yet once again I see winter's cloak fade
with springtide advancing;
hedgerows agreening bear flow'rs white as snow,
spring's vistas enhancing.
Yet once again I see winter retreat,
the landscape relinquished;
ice swiftly melt, swelling waterfalls and streams,
at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong
fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song
mot Sol og mot Sumar.
Smågriden endå meg unntes å sjå
på Vårbakken dansa,
Fivreld å fløksa og fjuka ifrå
der Blomar seg kransa.
Alt dette Vårliv eg atter fekk sjå,
som sidan eg miste.
Men eg er tongsam og spyrja meg må:
tru om det er det siste?
Låt de so vera: Eg mykje av Vent
i Livet fekk njota;
meire eg fekk enn eg hadde fortent
og Allting mo trjota.
Eingong eg sjølv i den vårlege Eim,
som mettar mit Auga,
eingong eg der vil meg finna ein Heim
og symjande lauga.
Alt det, som Våren i møte meg bar og Blomen,
eg plukka,
Federnes Ånder eg trudde det var,
som dansa og sukka,
Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar
i Våren ei Gåta;
derfor det Ljod i den Fløyta eg skar,
meg tyktes å gråta.
13 DEN SÆRDE
Mitt Hjarta har vori i Livets Strid,
og mangt eit Sår har det fengi;
det lag sjukt og sårt i so mang ei Rid,
men endÅ har det til denne Tid
frå Leiken med Livet gjengi.
Men Ær på Ær etter Sår på Sår
der er på kvar einast sia,
the snowfields extinguished.
Grasses of em'rald again reappear,
fired blooms 'midst them burning;
once more, the heralding larksong I've heard
at summer's retuning
Zephyrs so lightly at play can be seen
o’er green slopes aprancing,
butterflies soaring sail, gliding aloft,
like blossoms advancing.
Fresh life in spring which I one more time behold
soon ebs into past time;
Sad thoughts awaken, and question I must:
Could this be the last time?
Let come what may, for life’s rich rewards mine,
far more than awaited;
All things must end, and such joys are all past,
my parting belated.
One day then, here, in the realm of spring,
my eye yet entrances,
I'll find at last my harmonious home,
in nature's expanses
Each blessing springtime has brought as a gift,
each flow'r that I cherish,
has been but sign of my forebears' very souls,
which never shall perish.
Thus it befalls me 'midst birches and bow'rs,
spring's myst'ries to ponder;
Thus at the sound of the flute I have carved,
my soul weeps in wonder.
THE WOUNDED HEART
Through life's long coursing my heavy heart
bears many a scar from this striving.
I strode forth, so oft ill and sad at start,
but follow'd through knowing well my part;
despite life's cruel play, surviving.
Years pass along, and the wounds increase;
life lived asks its price for the growing.
18
19

og opp dei brjota kvar evig Vår,
når Lauvet spretter og Isen går
og Gauken gjeler i Lida.
Men Blomar bløma i desse Ær,
og blømande Blom er tåret.
Det soleis ogso med Jordi er:
når Regn og Dogg ho frå Himlen fær,
so veksa Blomar i Såret.
14 TYTEBÆRET
Tytebæret opp på Tuva
voks utav ei lita Von.
Skogen med si grøne Huva
fostrar mang ein raudleitt Son.
Eingong seint om Hausten lagde
liten Svein til Bær-Skogs ut:
«Raudt eg lyser», Bæret sagde,
«kom åt meg, du Vesle-Gut.
Her ifrå du må meg taka;
mogi Bær er utan Ro.
Mal meg sundt at du kan smaka
Svaledrykken av mitt Blod!
Mognar du, so vil du beda
just den same Bøn, som eg.
Mogen Mann det mest må gleda,
bort for Folk å gjeva seg.
15 LANGS EI Å
Du Skog! som bøyer deg imot
og kysser denne svarte Å
som grever av di Hjarterot
og ned i Fanget vil deg få.
Lik deg eg Mang ein munde sjå,
og aller helst i Livsens Vår,
at han den Handi kyste på,
som slo hans verste Hjartesår.
Each spring, thoughts burst forth to rob my peace,
as greening brightens and ice recedes,
with cuckoo calls o'er fields blowing.
But flow'rs have blossom’d through all the years;
like rain, our sharp tears come to nourish;
just as in nature a bloom appears;
heav'ns dew and rain fall and, so, these tears;
from scars, bright blooms come to flourish.
THE LINGONBERRY
Bright red berries on the hillock
tiny gems, when ripe they glow.
Forests with their spreading treetops
nurture safe the life below.
A young lad came late one autumn;
mountain-woodlands were his joy!
"See me shining," said the berry;
"come to me, please, little boy!
You must take me, now, away:
when ripe no berry peace can find!
Press me whole, and taste my nectar
cool, refreshing, sweet as wine.
Lad, when one day you have grown ripe,
you will pray this selfsame pray'r:
that yourself you'll give to others,
and life's greatest joy thus share.
ALONG A RIVER
Still woods, which o'er the black brook bend
to stroke its sheen with leafy kiss,
beware, deep currents dig and wend
to draw you down in its abyss.
Like you, I many’a time would see
and best in life’s fair spring should be
the one who kiss'd with galantry
that hand which struck most hurtfully.
16 EIT SYN
Ei Gjente eg såg
som gjorde meg fjåg
det var som eg skulle drøyma.
Eg såg meg so sæl,
eg minnest det vel:
eg aldri det kjem til å gløyma.
Som naglad eg stod
og raudna som Blod,
det gjekk for Øyra mitt som Lundar;
eg såg henne der,
eg ser henne her,
eg ser henne best når eg blundar.
Om Let og om Lag
og Andletets Drag,
og all hennar Venleik og Sæla,
og Augo, som brann,
eg seia ei kan:
eg ser det, men kan ikje mæla.
Eg fær det vel sjå,
men aldri kan få!
Kvi syna seg for meg ho turvte?
So ljos og so rein
som Soli ho skein,
men burte og burte og burte!
17 GAMLE MOR
Du gamle Mor! du sliter arm,
so Sveitten er som Blod,
men endå i ditt Hjarta varm.
Og du gav meg min sterke Arm
og dette ville Mod.
Du turka Tårer av mitt Kinn
so mang ein Herrens Gong,
og kysste meg som Guten din
og bles meg uti Barmen inn
min sigerfulle Song.
A VISION
A maid pass’d me by,
who captur'd my eye,
it was as if I had been dreaming.
With heart unafraid
I fancied that maid;
I'll never forget her smile beaming.
Immobile I stood
as if carv'd from wood,
I blush’d, my ears started ringing;
I saw her so near,
I held her so dear,
in dreams, her bright image comes winging.
Her features, her ways,
and glance, how it plays,
all charm and light grace I'll ascribe her,
her eyes how they burn,
I only can yearn;
words fail my desire to describe her.
All hope I resign,
she’ll never be mine!
How could she now from me be banished?
So clearly she shone,
my sun, she alone,
but vanish’d, but vanish’d, but vanish’d!
OLD MOTHER
My mother, dear, now growing old,
You’ve giv'n your blood in toil,
your warm heart fill'd with spirit bold;
my strong arm sprang from your brave mold,
my daring to uncoil.
You wip'd away my frequent tears,
so patient, for so long,
and kiss'd away my childhood fears,
set free your boy to live his years
to sing his victor’s song.
20
21

Og gamle du, du gav til meg
mi mjuke Hjarterot;
og derfor må eg elska deg,
kvarhelst eg vankar på min Veg,
om so på villan Fot.
18 DET FYRSTE
Det Fyrste du har å gjera, Mann,
det er å døy,
når ikje du lengar elska kan
den fagre Møy.
For då er det ute med spræke Gut
og Mannens Verd,
for då er Livet alt brunni ut,
det Oske er.
Og derfor stødt som det beste galdt
eit Hjartelag.
Og derfor Mannen han elskar alt
til Døyanddag.
Og lever der Nokon, som ikkje Liv
av Kjærleik saug,
då gjeng han atter og sviv og driv
som bleike Draug.
19 VED RONDANE
No ser eg atter slike fjell og Dalar,
som dei eg i min fyrste Ungdom såg,
og same Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg på Snjo som før det låg.
Det er eit Barnemål, som til meg taler,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med Ungdomsminne er den Tala blanda:
Det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.
Ja Livet strøymer på meg, som det strøymde,
når under Snjo eg såg det grøne Strå.
Eg drøymer no, som for eg alltid drøymde,
når slike fjell eg såg i Lufti blå.
Eg gløymer Dagens Strid, som før eg gløymde,
når eg mot Kveld av Sol ein Glimt fekk sjå.
And, mother, dear, you pass'd to me
your tenderness of heart;
my love bows ever at your knee,
what ever future path may be,
or wild and false my start.
THE FIRST THING
The first thing, man, you’re call’d upon to do
is simply die,
when you wish no more the maid to woo,
that’s caught your eye.
For then it's all out with the spry young lad
and, so, his worth;
for since life’s burnt out, however sad,
it’s dust to earth.
And, therefore, as always, there’s this concern:
be yours in the heart
that truly can love; its worth to earn
till life depart!
Should there, then, be someone who has not drawn
from love’s great songs,
such life, a ghostly pale, useless pawn,
a lie prolongs.
AT RONDANE
Here, mountain slopes, deep valleys I again see,
remember’d scenes from childhood, now unfold;
as then, soft breezes cross my brow and cool me,
as then, the snow reflects warm rays of gold.
Their voice in childlike tones, their words like echoes,
evoking wistful thoughts and joys of old.
Sights, sounds, and mem’ries blend, A pow’r ful streaming;
I scarce can move and, gazing, stand here dreaming
Yes, life comes streaming o’er me i such fashion,
as when I glimpse, neath snow, first green appear;
a dreamer, I, am one these sights impassion,
as blue skies silhouetted peaks ensphere!
Forgetting day’s distress, as, when a child,
I felt sunset’s magic fire dispel my fear,
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
når Soli heim til Notti vil meg lysa.
20 ET VENNESTYKKE
Tro ei Venner,
om du kjenner
end dem aldri så.
En av disse mine,
vogt dig du for dine,
tog den Gjente
som jeg kjente
og tok Sikte på.
Han tog «Fuglen».
Jeg er Uglen,
sittende på Kvist.
Mange ere fløyne
bort med blanke Øyne
fra mig Gamle,
som må famle
uten Ro og Rist.
21 TRUDOM
Guds Rike er eit Fredens Rike,
men det til Ufred vendes om.
Der føres Strid foruten Like,
so Nåden fær so lite Rum.
Dei Beste Livet låta må,
fordi dei meir enn Andre sjå.
22 FYREMÅL
Vegen vita, på Villstig venda,
fram å fara og Færdi enda:
vi mot Målet må soleis halda
ellers vil vi på Vegen falla.
Enn eit År yver bratte Bakkar,
Haug og Hamrar og håge Slakkar,
Fjell og Fjøre og Fjord, som bryter
Flod som fløymer og Foss, som tyter,
I trust night warm, safe shelter will provide me,
and trust the sun’s last golden rays to guide me.
A PIECE OF FRIENDSHIP
Trust not all friends,
should you know them well,
no matter that.
One friend, whom I call’d mine,
take care; you too, old pine
took the maiden,
heart full-laden,
and on friendship spat.
He took my “dove”;
I'm the owl
alone, now, on my roost.
Blankeyed, many've left me,
that I sore bereft be;
left me fumbling,
old and stumbling:
restless heart unloosed.
FAITHFULNESS
God’s kingdom reigns in peace eternal,
yet, from that state, to strife can change;
for there’s no end of wars infernal,
which grace and mercy both estrange.
How oft the greatest souls are spent
who see true means to betterment.
THE GOAL
True our course, yet up wild paths wending,
onward we struggle, til journey’s ending:
we our language must love and cherish,
lest our goal on the long way perish.
One year more conqu’ring rugged hillside,
crag and precipice, sudden floodtide,
mountain peaks and deep fjords pervading,
streams that surge, foaming falls cascading;
22
23

må vi vandra og Vegen fara,
måtte Makti og Mergi vara!
Kom då, Snille, vi slita saman.
For den Gilde er Gant og Gaman.
Trygt og trufast vår Norsk vi tala,
med det same Slags mål vi mala.
Vegen vita, på Villstig venda,
fram å fara og Færdi enda:
vi mot Målet må soleis halda
ellers vil vi på Vegen falla.
Enn eit År yver bratte Bakkar,
Haug og Hamrar og håge Slakkar,
Fjell og Fjøre og Fjord, som bryter
Flod som fløymer og Foss, som tyter,
må vi vandra og Vegen fara,
måtte Makti og Mergi vara, ja vara!
we must follow this course alluring,
with all strength and our will enduring!
Come, my friends, then, together striving,
brightest glory, with joy, reviving!
Sure, our Norseland’s true tongue now speaking,
noblest aims in proud words e’er seeking.
True our course, yet up wild paths wending,
onward we struggle, til journey’s ending:
we our language must love and cherish,
lest our goal on the long way perish.
One year more conqu’ring rugged hillside,
crag and precipice, sudden floodtide,
mountain peaks and deep fjords pervading,
streams that surge, foaming falls cascading;
we must follow this course alluring,
with all strength and our will enduring!
24 ZUR ROSENZEIT
Ihr verblühet, süße Rosen,
meine Liebe trug euch nicht;
blühet, ach! dem Hoffnungslosen,
dem der Gram die Seele bricht!
Jener Tage denk' ich trauernd,
als ich, Engel, an dir hing,
auf das erste Knöspchen lauernd,
früh zu meine Garten ging;
alle Blüten, alle Früchte
noch zu deine Füßen trug,
und vor deinem Angesichte
Hoffnung in dem Herzen schlug.
Ihr verblühet, süße Rosen,
meine Liebe trug euch nicht;
blühet, ach! dem Hoffnungslosen,
dem der Gram die Seele bricht!
THE TIME OF ROSES
How you faded, lovely roses,
when my darling went away;
ev'ry bud in sorrow closes,
petals wither and decay.
Ah, now I recall with yearning
our first tender, warm embrace;
now each sign of spring's returning
calls to mind your precious face.
Ev'ry petal, ev'ry flower
humbly at your feet I laid;
in that fragrant garden bower
homage to my queen I paid.
How you faded, lovely roses,
when my darling went away;
ev'ry bud in sorrow closes,
petals wither and decay.
23 DEREINST, GEDANKE MEIN
Dereinst, Gedanke mein,
wirst ruhig sein.
Lässt Liebesglut
dich still nicht werden,
in kühler Erden
da schläfst du gut,
dort ohne Lieb' und ohne Pein
wirst ruhig sein.
ONE DAY, O HEART OF MINE
One day, o heart of mine,
rest thou shalt fInd.
In life unblest,
by passion driven
from life once riven
thou shalt find rest.
Nor love nor pain are longer thine,
rest thou shalt find.
Was du im Leben
nicht hast gefunden,
wenn es entschwunden,
wird's dir gegeben,
dann ohne Wunden
und ohne Pein
wirst ruhig sein.
Thy fruitless yearning,
thy hopes untended,
when life is ended
will cease their burning.
No more shall sorrow
or pain be thine:
rest thou shalt find.
24
25

Johannes Weisser was born in 1980 in Norway. He
studied at the Music Conservatory in Copenhagen
and at the Royal Opera Academy in Copenhagen
with Susanna Eken. Weisser has quickly made a
name for himself as one of the most exciting
up-and-coming Scandinavian singers. Already his
repertoire spans music from Monteverdi up to
works of Weill and Britten. At the age of 23 he
made his debut at the Norwegian National Opera
as Masetto in Don Giovanni.
Since then he has appeared at Théâtre de La
Monnaie Brussels, Royal Danish Opera, Komische
Oper Berlin, Salzburg Festival, Innsbrucker
Festwochen der Alten Musik and Festspielhaus
Baden-Baden in roles such as Leporello, Masetto
and the title role in Don Giovanni, Guglielmo in Così
fan tutte, Papageno in Die Zauberflöte, Schaunard in
La Bohème, Giove in Cavalli’s La Calisto and Valens
in Handel’s Theodora. He has worked with
conductors such as René Jacobs, Fabio Biondi,
Rinaldo Alessandrini, Philippe Herreweghe, Adam
Fischer, Kirill Petrenko, Daniel Reuss, Andreas
Spering, Christoph Spering, Alfredo Bernardini,
Francesco Corti and Lars Ulrik Mortensen.
Johannes Weisser is a much sought after concert
and oratorio singer and he regularly appears in
concert venues and festivals throughout Europe.
Also as a Lied interpreter he is exceptionally
communicative and in the spring of 2007 he made
an extensive recital tour in Scandinavia, including
concerts with the pianist Leif Ove Andsnes.
Johannes Weisser has recorded the title role in Don
Giovanni, Telemann’s Brockes Passion, and Haydn’s Die
Schöpfung with René Jacobs for Harmonia Mundi.
Johannes Weisser (f. 1980) studerte ved Det Kgl.
Danske Musikkonservatorium og Det Kgl. Danske
Operaakademi med Susanna Eken. Han har på kort
tid skapt seg et navn som en av de mest spennende
og fremadstormende Skandinaviske sangere,
allerede med et stort repertoar som strekker seg fra
Monteverdi til Weill og Britten. 23 år gammel
debuterte han ved Den Norske Opera som Masetto
i Don Giovanni.
Weisser har etter dette opptrådt ved Théâtre de La
Monnaie Brussels, Royal Danish Opera, Komische
Oper Berlin, Salzburg Festival, Innsbrucker
Festwochen der Alten Musik and Festspielhaus
Baden-Baden i roller som Leporello, Masetto og
tittelrollen i Don Giovanni, Guglielmo i Così fan
tutte, Papageno i Die Zauberflöte, Schaunard i La
Bohème, Giove i Cavallis La Calisto og Valens i
Handels Theodora. Johannes Weisser har arbeidet
med dirigenter som René Jacobs, Fabio Biondi,
Rinaldo Alessandrini, Philippe Herreweghe, Adam
Fischer, Kirill Petrenko, Daniel Reuss, Andreas
Spering, Christoph Spering, Alfredo Bernardini,
Francesco Corti og Lars Ulrik Mortensen.
Johannes Weisser er ettertraktet som solist til
konserter og oratoriefremførelser, og han opptrer
jevnlig i konsertsaler og under festivaler over hele
Europa. Også i romanserepertoaret har Weisser en
helt særegen formidlingsevne, og våren 2007
gjennomførte han en stor recital-turne i
Skandinavia, inklusive konserter sammen med Leif
Ove Andsnes.
Johannes Weisser har spilt inn tittelrollen i Don
Giovanni, Telemanns Brockes Passion og Haydns Die
Schöpfung med René Jacobs for Harmonia Mundi.
26
27

The pianist Søren Rastogi has in the last few years
established himself as one of the most promising
Danish musicians. He is most sought after at
festivals and concert venues in Denmark and
internationally and has received a number of
excellent reviews for his performances.
Søren Rastogi was educated in Copenhagen at The
Royal Danish Academy of Music by Tove Lønskov
and Niklas Sivelöv as well as in Berlin at
Hochschule der Künste by Pascal Devoyon. At
RDAM he graduated with the highest distinction
and later had his debut from the soloist class.
As a soloist with orchestra, Søren Rastogi has
performed with most Danish symphony orchestras
with conductors such as Christian Mandeál,
Douglas Bostock, Mathias Aeschbacher and
Thomas Søndergaard. He has been broadcasted in
radio and television on numerous occasions, as well
as several broadcasts for the EBU. Alongside his
concert career, he is currently working as a teacher
at the Royal Danish Academy of Music.
Pianisten Søren Rastogi har i de senere år etablert
seg som en av de mest lovende danske musikere.
Han er etterspurt av festivaler og konsertarrangører
såvel i Danmark som internasjonalt, og har mottatt
en rekke fremragende kritikker for sine
fremførelser.
Søren Rastogi er utdannet ved Det Kgl. Danske
Musikkonservatorium med Tove Lønskov og
Niklas Sivelöv, og ved Berlin at Hochschule der
Künste ved Pascal Devoyon. Ved DKDM ble han
uteksaminert med høyeste karakter og gjorde senere
sin debut fra solistklassen.
Som solist med orkester har Søren Rastogi
konsertert med de fleste danske symfoniorkestre
under ledelse av dirigenter som Christian Mandeál,
Douglas Bostock, Mathias Aeschbacher og Thomas
Søndergaard. Hans fremførelser har ved flere
anledninger blitt sendt i radio og TV, også i en rekke
sendinger for EBU. Ved siden av konsertkarrieren,
arbeider Rastogi for tiden også som lærer ved Det
Kgl. Danske Musikkonservatorium.
28
Photo: Anders Hjerming
29

Recorded 25-26 November 2008 and 16-17 March 2009 in Sofienberg kirke, Oslo
Producer and editor: Tony Harrison
Engineer: Arne Akselberg
Piano technician: Thron Irby
Liner notes: August Albertsen
Translation: Andrew Smith
Poem translations: William H. Halverson, Translatørservice and Rolf Stang
Cover photo: Observatoriet
Cover design: Martin Kvamme
Executive producer: Erik Gard Amundsen
Released with support from: Rikskonsertene
SACD/Hybrid 5.1 Surround & Stereo
©&π2009 Grappa Musikkforlag AS
All trademarks and logos are protected. All rights of the
producer and of the owner of the work reproduced reserved.
Unauthorized copying, hiring, lending, public performance
and broadcasting of this record prohibited.
ISRC: NOFZS0910010-240
PSC1310
30
31