Skrifter i Samling Band 2 - Aasentunet

10 Skrifter i Samling II
no var einkvar som snakka væl fyre Aalmugjen, aa
som kom fram mæ slike Raader elder Bøner, som
disse Raadsherranne inkje lika, so var dei ille aa
tvere, aa dæ var likt til, at dei hadde Gaman av dæ
dei kunde plaga han aa gjera han til Meins. Slikt
aa meir var no dæ som sette Harm aa Ergelse i
Folkje; aa dæ var no inkje te undrast paa, um dær
vart mukka aa murra, men dæ vilde ikje disse Raadsherranne
bry seg um. Dei stola seg paa Magti, aa
tykte so at dei hadde so mange Fangehus aa so
mykje Krut aa Kulur, at dæ skulde ikje hava noko
Naud mæ Mukkingji.
B. Men dæ synest eg daa var uvitugt gjort. Um
disse Herranne hadde no so stor Magt, at dei tykst
vera urædde, so skulde dei daa laga seg ette Folkje
likevæl, baade fyre dæ, at dei kunde lita meir paa
Folkje, naar noko nøydde paa, aa allermest fyre dæ,
at dei kunde hava Hugnad aa Godvilje av Folkje
sitt. Dei var no væl like gode Menner fyre dæ, um
dei lempa seg noko ette sine Undermenner.
A. Ja, dæ var vist klokare gjort te laga seg ette
Aalmennings Viljen aa giva ette so mykje som rett
aa rimelegt var; aa meir skulde væl inkje Aalmenningjen
krevja helder. Hadde dei gjort dæ i rette
Tidi, so hadde dei fingje baade Takk aa Æra, aa
sloppe baade Fyrekviding aa Ettesviding. Men dæ
ær den Ulukka som fylgjer mæ, naar ein Mann fær
for stor Magt, at han inkje tenkjer ette, kor dæ
trykkjer paa den, som ær under komen. Aa so gjeng
dæ væl like eins mæ dei store Herranne som mæ
dei smaa; dæ ær ikje altid den høgste som ær den
haraste. Um Overmannen endaa vilde vera snild aa
folkeleg, so heve han altid eit lite Lag ikring seg,
som heng i han aa eggjer han te bruka Magti. Dei
høler aa snakkar fyre han, um at alting ær godt aa
væl, at han skal inkje lyda ette dei som klagar, at
dæ ær Skam te giva ette aa sleppa dæ Takje som