Del 3 - Norsk Bridgeforbund

Innholdsfortegnelse
Tema 1: Makkerskap og systemarbeide side
Del 1: Veien til framgang 3
Del 2: Bygging av system 5
Del 3: Utvikling av et godt makkerskap 5
Tema 2: Par vs. lagturnering 7
Oppgaver 8
Løsninger 11
Tema 3: Skjeve fordelinger
Del 1: Vurdering av en hånd 17
Del 2: Taperberegningen 19
Del 3: Loven om totalt antall stikk 19
Tema 4: Moderne Blackwood
Del 1: Roman Key-Card Blackwood 21
Del 2: Exclusion Blackwood 23
Del 3: DOPI / ROPI 25
Tema 5: Søkemeldinger
Del 1: Gjentatt søk (3 ♣) etter svar på Stayman 27
Del 2: Puppet Stayman 29
Tema 6: Andre viktige konvensjoner
Del 1: Minisplinter 31
Del 2: Støttedoblinger 32
Del 3: XY- grand 33
Del 4: Lebensohl 34
Tema 7: Spilleteknikk
Del 1: Spilleførers forberedelser 35
Del 2: Reverse Dummy 36
Del 3: Eliminasjon – innspill 36
Del 4: Skvis 36
Del 5: Noen vanlige coups 37
Tema 8: Signaler/konvensjoner i motspill
Del 1: Signaler 39
Del 2: Lavinthal 39
Del 3: Smith – Peter 41
1

Tema 1:
Makkerskap og systemarbeide
DEL 1: VEIEN TIL FRAMGANG
Enkle råd:
All erfaring viser at det er mye å hente på å forsøke å tilstrebe stabilitet. Bridgen er så
uforutsigbar og variert at det ikke er nødvendig å opptre veldig forskjellig i
situasjoner/posisjoner som stort sett er like. Dessuten vil det gi en trygghet for makker om
man opptrer noenlunde stabilt. Å finne en stil å følge den har mye for seg. Da gjelder det at
man ikke mister motet om stilen ikke passet hundre prosent i den enelte situasjon.
Trening
Melde- og spilletrening
For å komme videre som turneringsspiller er det selvsagt tvingende nødvendig at en spiller
mye. Det viser seg i praksis at om man spiller veldig mye blir kortfølelsen stadig bedre. Da
kommer "feelingen". Noen ganger kan erfarne spillere under bridgeuker, eller bridgefestivaler
med mange hundre spill, merke at det mot slutten kjennes som om man både melder
og spiller med åpne kort! Man føler seg mye tryggere enn ellers på at en melding i en prekær
situasjon vil bli rett. Likevel er masse spilling ikke nok i seg selv om man vil ha fremgang. De
viktigste aktivitetene for å oppnå fremgang er slik jeg ser det:
• å lese bridge
• trene med makker; meldetrening, diskusjon om motspillsteknikk osv
• jobbe med bridgen - alene
• spille mye bridge!
Når det gjelder å lese bridge tror jeg all slags bridgestoff er bra for utviklingen.
Bridgespalter, magasiner, samt bøker av så vel læreboktypen som underholdning er bra. Det
er likevel viktig å ikke lese bare for underholdningens skyld. Den som virkelig har ambisjoner
om å nå høyt må faktisk studere bridge litt mer som en slags utdanning. Stoff om spille- og
meldeteknikk må gjennomgås, motspillsteknikker må innarbeides osv.
Når det gjelder "jobbe med bridgen - alene" kan foruten det å lese bridge anbefales en
teknikk som gir mye samtidig som det er morsomt. Det er enkelt og billig, og kan utføres helt
alene! Du rett og slett deler ut til fire spillere. Kortene legges åpne. Tenk deg et
meldingsforløp. Vurder om meldingene går annerledes med et annet system, eller med andre
konvensjoner enn du selv har valgt å bruke. Blir resultatet annerledes? Er det grunn til å tro at
det som skjer i dette enkelttilfellet vil skje frekvent?
Husk under slik trening å tilstrebe at du ikke blir for påvirket av at du ser alle kortene.
Forsøk å se hver enkelt spillers meldeproblem. Når du så har funnet frem til en kontrakt kan
du se om det ville blitt annerledes om en annen spiller hadde vært giver. Til slutt spiller du
kontrakten. Du spiller både for spilleren og motspillerne. Her og er det viktig at du ikke lar
deg prege for meget av at du ser alle kortene. Hvis en vri i motspillet ser perfekt ut, forsøk å
finne et vettugt argument for å skifte til den fargen, eller til det bestemte kortet. Kunne
3

kanskje den ene motspilleren signalisert på en bestemt måte i forkant av det kritiske
tidspunktet i motspillet?
Slik egentrening gjør at du får trening på fire forskjellige plasser, så vel i meldingene som
i spillet. Dessuten er det altså morsomt, mye morsommere enn å legge kabal! Den går jo ikke
opp allikevel!
En annen måte å trene på er bruk av dataspill. Etter hvert har dataspillene for bridge blitt
stadig bedre. Det kan være veldig morsomt, og siden du hele tiden både melder og spiller får
du verdifull trening. Slike spill kan skaffes i mange dataspillbutikker og hos bokhandlere.
Dessuten selger Norsk Bridgeforbund slik ting.
Trening med meldedueller, meldeoppgaver osv. er veldig fornuftig i tillegg til diskusjoner
rundt konvensjoner og stil. Det kan være morsomt å melde oppgaver som finnes i
meldekonkurranser i bridgemagasiner osv. Fortsett med det. Personlig tror jeg imidlertid ikke
det er den beste treningen. Spillene er ofte oppkonstruerte for å teste deltagerne i helt spesielle
problemer. Som trening er det kanskje bedre å melde vanlige hender for å drille inn
meldesystemet. Å kjøre ut sett med vanlige hender fra for eksempel internett – hvor det lett
finnes såkalte ”hand-generators” (for eksempel på playbridge.com), er en grei måte å gjøre
det på. Mange spill blir da helt enkle og "kjedelige". Men meld likevel, og diskuter etter
spillene. Ville det blitt annerledes om motparten hadde meldt inn? Hva om motparten hadde
vært giver og åpnet med et eller annet? osv.
Ved hjelp av slike håndgeneratorer kan meldeoppgavene spesifiseres slik at en kan trene
på spesielle håndtyper, både med hensyn til honnørpoeng og fordeling. Slik kan man kjøre ut
meldesett hvor bestemte håndtyper opptrer ofte. På den måten er det mulig å drille spesielle
konvensjoner (for eksempel NT-apparatet) over mange spill.
Masse meldetrening gir en fin trygghet ved bordet, og kan vanskelig måles i poeng. Det er
ikke så ofte man får et godt spill nettopp pga. at man to dager før avtalte noe, men tryggheten
i seg selv gjør at det blir poeng. Det garanteres!
Fysikk
Bridge er i ferd med å vinne status som sport. Det er for oss som spiller aktiv turneringsbridge
ingen tvil om at det finnes mange likheter med "vanlige" idretter. Forberedelser til
konkurransene, det mentale spenningsnivået underveis, konsentrasjon, teknikk osv. er faktorer
som betyr mye for resultatet. Dessuten er store turneringer av lang varighet. Det viser seg
derfor at god fysikk er en fordel. Mange stusser over dette fordi mange av verdens beste
spillere langt i fra ser særlig fysisk sunne ut. Årsaken til at de likevel kan lykkes er at de har
lært seg teknikker for å spille avslappet og derfor ikke behøver å være i kjempeform for å
holde ut. Like fullt er det utvilsomt en fordel å være i bra form. Konsentrasjon er viktig både
for å holde sin bridge stabil om det butter i mot, og for å kunne holde den tekniske kvaliteten
på det beste man er god for. Mot slutten av turneringer kan man rett og slett bli veldig sliten.
Det fører til konsentrasjonssvikt. Oksygenopptaket til hjernen blir dårligere med feilspilling
som resultat. At man er i god fysisk form vil være positivt for så vel utholdenhet som
konsentrasjon.
Et meget godt eksempel på hvordan det fysiske kan ha stor betydning er det svenske
landslaget som vant EM sent på syttitallet. Svenskene hadde (og har fortsatt) hatt gode
landslag i flere år, men de manglet prikken over i-en. Flere av lagets deltagere så ikke akkurat
ut som om de trimmet så veldig mye. Så tok det svenske bridgeforbundet fatt i spillernes
fysiske form og rett og slett sendte dem på treningsleir! Selvfølgelig jobbet laget knallhardt
med det bridgefaglige, men parallelt forsøkte de å bedre spillernes fysiske form. Det reiste til
fjells, fikk masse frisk luft, gikk turer, jogget, svømte, trente i treningsstudio osv. Samtidig
gjorde de endringer i kostholdet. Året etter vant Sverige EM. En tilfeldighet? Neppe.
4

Det norske landslaget har de i de senere år gjort det meget skarpt internasjonalt. Men
prikken over i-en mangler for Norge også. Flere ganger har vi vært like bak vinnerlaget i EM,
VM og OL. Laget har åpenbart talent nok til å være blant de beste, men de har så langt
manglet dette "noe" som kunne ført dem helt til topps. Det kan kanskje være umulig å bevise
at noe skjer mot slutten av turneringene, men mange har fått en slik følelse når det gjelder det
norske lagets innsats. Kanskje er det ikke riktig, men kanskje kan bedret fysikk være nøkkelen
til enda bedre resultater?
Til deg som har lyst til å få fremgang i bridgen er det riktig å si at ikke bare det
bridgemessige må pleies. Det er sannsynlig at et allsidig liv, med pleie også av den fysiske
formen er av det gode.
DEL 2: BYGGING AV SYSTEM
Det er utvilsomt mulig å lykkes med forskjellige typer system og med forskjellige
konvensjoner på systemkortet. At de forskjelligste (og til dels merkelige) varianter benyttes av
makkerpar som gjør det bra vanskeliggjør å kunne bevise hva som er best. Men likevel kan
det sies noe generelt om hva som er fornuftig.
For det første er det ingen grunn til å tro at resultatene vil komme bare ved at man lesser på
med alkens konvensjoner. Snarere er det grunn til å tro at man lettere vil få fremgang om man
luker ut en del! Du bør i samarbeid med din makker definere hvilke behov dere synes det er
mest aktuelt å dekke, og så sørge for å ta med varianter som tar seg av det. Legg spesielt vekt
på å bruke konvensjoner som er frekvente, og på å trene inn disse slik at detaljene sitter.
Ved valget mellom den eller den konvensjonen bør makkerparet drøfte fordeler og ulemper
med den bestemte varianten som vurderes. Prosessen det er å bygge opp et system sammen
med en makker er i seg selv verdifull da den både gir en felles forståelse, og fører til at
systemet lettere huskes.
DEL 3: UTVIKLING AV ET GODT MAKKERSKAP
Mye av det som ble sagt under forrige punkt gjelder for dette punktet også. Om man har
planer om å etablere et makkerskap med ambisjoner om fremgang gjelder foruten rent
tekniske løsninger med hensyn til system og konvensjoner, at en tilfredstillende tillit
opparbeides mellom makkerne.
Når det gjelder bridgemakkerskap er det ingen tvil om flere nødvendige suksessfaktorer:
• Som allerede nevnt er tillit et nøkkelord. Om man ikke stoler på sin makker, og heller
velger å "sjefe", dvs. spille sitt eget spill uansett, vil makkerparet ikke fungere i det lange
løp. Det er en egen kraft i et godt makkerskap, noe som kan gjøre paret sterkere enn en
skulle tro de to enkeltspillerne er. Dette er i aller høyeste grad i tråd med "godfotteorien"
Nils Arne Eggen forfekter, og som kan overføres fra fotball til all annen konkurranse hvor
det handler om å spille på lag med noen.
• Impulser er et annet stikkord. Med det menes at makkerparet må søke impulser fra annet
hold. Det kan gjøres ved av og til å spille turneringer med andre enn den faste makkeren.
En stor forskjell fra den forsøksvis humoristiske sammenligningen med ekteskapet her: Å
ha samkvem med andre makkeren enn sin faste er ingen ulovlig utroskap i bridgens
verden!
• Fokus på det positive er en annen god idé. Bridge er faktisk perfekt for fargerike Eggens
postulater. "Å gjøre de andre gode" er et av de viktigste postulatene i brakka på Lerkendal.
Ta det med inn i makkerparet ditt. Å gjøre makker god er uhyre verdifullt rett og slett i
5

form av flere poeng! Måten å gjøre det på er å fokusere på det positive. Om makker gjør
en feil så gjelder det å fokusere på noe annet. Ikke bare for å oppmuntre ham, men også
for å beholde en positiv glød i makkerparet. Tenk på noe bra! Enkelte ganger føles det
vanskelig, ja rett ut umulig, nesten - men sånn er det for din makker også av og til, vær
du trygg!
• Humor vil for de fleste innebære en positiv faktor. Et makkerpar som skal vare lenge må
nødvendigvis komme inn i tunge perioder hvor tilsynelatende intet nytter. Da kan
humoren være god å ha. I denne sammenheng er det viktig å påpeke at alle ikke har
samme oppfatning om hva som er god og dårlig fleip. En del av uviklingen av et
makkerpar bør være å snakke om også slike ting. Det kan også være viktig å bli enige om
det skal være tillatt "å blåse" ut. Noen kan ha et behov for det, og om makkeren ikke tar
seg nær av det kan det rense luften. Men slikt må i så fall kun forekomme om det virkelig
er noe som gir grunn til frustrasjon. Og husk dessuten at kritikk er mye verre å tåle om det
går dårlig enn om det går godt. En makker som sliter har mye større behov for
oppmuntring enn om det går av seg selv. For mange (kanskje de fleste) vil være best at
svært lite kritikk fremkommer ved bordet da det uansett kan føre til at konsentrasjonen
glipper noe. Men i disse sammenhengene er det ingen tvil om at vi mennesker er svært
forskjellige, og det er all grunn til å diskutere også slikt i et makkerskap som er ment å
utvikle seg og vare en stund.
Som siste ord i disse nokså idealistiske, men ærlig mente rådene påpekes hva bridgen egentlig
er, nemlig et spill, eller om man vil, en lek. Når man spiller og leker er meningen å ha det
morsomt. Ha det i mente selv om bridgen for mange også er (mer eller mindre alvorlig)
konkurranse.
6

Tema 2: Par- vs. lagturnering
Det er opplagt at forskjellene i utregningsmetodene i henholdsvis par- og lagturnering gjør at
man må vurdere forskjellig både i meldingene og spillet. Forskjellen i poeng, for eksempel
620 mot 170 gir flere poeng (imp) i lag enn i par der en forskjell på 110 mot 130 kan være
større når det gjelder parturneringspoeng. IMP-beregning (lag) gjør at store poengsummer er
viktigere enn små, mens i par er det en rangering av poengsummene som utgjør poengene i
parturnering. Det betyr for eksempel at et overstikk kan bety ”alt”, mens et overstikk normalt
har minimal betydning i lag.
Meldingene i lag og par behøver ikke være så forskjellige. Men man satser gjerne litt
ekstra for å få notert utgangsbonus i lagkamp enn i par. Man tjener mer på å melde en hard
utgang og vinne den enn man taper på å melde en utgang med bet mot delkontrakt ved det
andre bordet. Denne tankegangen må imidlertid ikke strekkes for langt. En for utstrakt søken
etter hardmeldte utganger vil føre til mange betespill, og man vil tape mange imp før man
vinner en utgang som kompenserer, kanskje bare kompenserer delvis!
Siden de store spillene betyr mest i lagkamp er det kostbart å gå seg på ”miner” i form av
dyre betespill. Mange mener derfor man bør justere stilen noe, for tynne innmeldinger kan jo
nettopp føre til at man blir straffedoblet og går mange beter. På dette området er det imidlertid
flere skoler. Noen hevder, antagelig med rette, at en for forsiktig stil fordi det er lagkamp, er
tapende bridge. Å melde aktivt, men med fornuft, har mye for seg også i lagkamp, eller
kanskje nettopp i lagkamp. Det er en kjent sak at det er veldig vanskelig å melde mot par som
aldri lar en få være i fred. Aggressive sperremeldinger kan man også hevde har mer for seg i
lagkamp enn i par. Hvis man tråkker til i gunstig sone og går fire bet ser det litt stygt ut:
minus 800. Slikt er imidlertid ofte et mye dårligere spill i par enn i lag. Siden det kostet så
mye som 800 (fire bet) er det gode sjanser for at motparten har 620, eller 650 i kortene, og
dermed er ikke 800 så kostbart. I en parturnering ville derimot et slikt spill vært en liten
katastrofe. Selvsagt vil ikke det å gå 800 i bet være noe stas i lagkamp heller, men en aktiv og
aggressiv stil vil trolig gi mer uttelling i lag enn i par. Dette blir imidlertid spørsmål om stil.
Diskuter med din makker hvilken linje dere ønsker å legge dere på. Lynne, erfaring og felles
oppfatning har mye å si i denne sammenhengen. Dette (meldestil) ble omhandlet i Tema 1.
Forskjellen i beregningsmetode i lag og par får mye å si på hvordan man skal spille i enkelte
spill. Generelt kan man si man må være på hugget i alle spill i parturnering, og man må tenke
på en litt annen måte enn i lag. I lagkamp er det viktig å sikre scoren sin, ikke minst om det
dreier seg om en høy poengsum, utgang eller slem. I par er ikke det å få hjem kontrakten
nødvendigvis ensbetydende med at man får et godt spill. Derfor må man av og til spille slik at
kontrakten settes i fare, noe som absolutt ikke bør gjøres i lag. Dog er det ikke så enkelt at
man SKAL ta sjanser hele tiden i par. Hvor god kontrakten er, hvilket utspill man har fått
(godt eller dårlig for egen side), hvordan man ligger an i turneringen osv. har betydning for
vurderingene. Vi har her noen eksempler som gis som oppgaver:
7

Det spilles parturnering:
1)
Nord
♠ E 7
♥ 9 7 2
♦ E D kn 8 3
♣ 8 5 4
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ K 9 8 6 4 3
♥ E 5
♦ K 4
♣ E 3 2
Syd har kommet i 4 spar. Fra vest kommer kløver dame i utspill. Ess, konge i spar spilles.
Hvordan fortsetter du?
2)
Nord
♠ 10 7
♥ 9 8 5 3
♦ D kn 2
♣ E kn 9 2
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ E K D kn 8 3
♥ 4
♦ E K 8
♣ 10 8 5
Syd spiller 4 spar og vest spiller ut hjerter konge etterfulgt av damen som syd stjeler. Trumfen
trekkes ut, men syd må bruke fire runder da fargen sitter 4-1. Så spilles kløver 10 som får løpe
til østs dame. Enda en hjerter må syd stjele med sin siste trumf. Hva nå?
8

3)
Nord
♠ 7
♥ 10 8 7 5 3
♦ E K D 4
♣ K D 10
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ E 8 4
♥ E 4
♦ kn 6 2
♣ E kn 7 6 3
Syd åpner med 1 kløver og ender etter hvert opp i kontrakten 6 kløver. Vest spiller ut spar
dame. Hvordan bør det spilles?
4)
Nord
♠ K 7 5 4
♥ 8 2
♦ K 7 6 3
♣ K 8 5
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ D kn 8 6 2
♥ 7 4 3
♦ E kn 5
♣ kn 6
Meldingene (giver vest, alle i sonen):
Vest Nord Øst Syd
1♣ pass 1♥ 1♠
2♥ 2♠ 3♥ pass
pass 3♠ pass rundt
Vest tar for konge og dame i hjerter før han vrir til liten kløver. Hva legger du?
9

5)
Nord
♠ K 8 7 6 3
♥ K 8 4
♦ K 10 6
♣ K 5
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ E kn 9 5
♥ E 4
♦ E D kn 8
♣ 7 3 2
Nord gir og passer i åpning. Syd som bruker firekorts majoråpninger i tredje/fjerde hånd
velger å åpne med 1 spar. Nord melder da 4 spar og vest spiller ut kløver dame. Forsvaret tar
to stikk der og spiller hjerter. Hvordan bør trumfen behandles?
6)
Nord
♠ E D 6
♥ E K D 8 3
♦ K kn 4
♣ K 2
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ kn 4
♥ kn 7
♦ D 10 9 5 3
♣ D 7 6 4
Du spiller med en ukjent makker som velger å åpne med 1 hjerter på nords kort. Over din 1
grand sier han 3 grand. Kløver 5 kommer ut og du forsøker kongen. Øst stikk med esset og
fortsetter med kløver 10. Hva gjør du nå?
10

7) Motspill, par.
Nord
♠ 10 5
♥ E 9 4
♦ E K D kn 8
♣ 10 7 2
Øst
♠ 9 7 5 4
♥ K 3
♦ 9 6 2
♣ E 8 5 4
Du sitter øst. Nord åpner med 1 ruter og får 1 hjerter fra sin makker. Nord høyner til 2 hjerter
og syd sier 4 hjerter. Din makker spiller ut spar konge. Syd stikker med esset og spiller hjerter
dame som får løpe til din konge. Hva nå?
Det spilles parturnering:
Løsninger, par vs. lag
1)
Nord
♠ E 7
♥ 9 7 2
♦ E D kn 8 3
♣ 8 5 4
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ K 9 8 6 4 3
♥ E 5
♦ K 4
♣ E 3 2
Syd har kommet i 4 spar. Fra vest kommer kløver dame i utspill. Ess, konge i spar spilles.
Hvordan fortsetter du?
Løsning 1:
I par er dette spillet fort unnagjort. Du fortsetter med en tredje runde spar, motparten tar to
kløverstikk, men resten står. Ti stikk. Det er mulig å få flere stikk om man får tatt ruterstikk
og kastet tapere. Det må gjøres før motparten slipper inn, altså må man stoppe uttrumfing etter
to runder. Problemet er at om ruter sitter 5-1 kan andre ruter bli stjålet. Da tar forsvaret to
kløverstikk, og senere må spillefører også avgi et stikk i hjerter da ruteren nå ikke kan bli
11

utnyttet (ikke inntak). I parturnering bør spillefører satse på overstikk her, selv om det kan
medføre at det blir bet i en ”brettkontrakt” av og til. Om han som har trumfen følger tre runder
ruter får spilleføre kastet to kort før motspilleren stjeler, og det blir elleve stikk. Om den som
har trumfen følger fire runde ruter får syd kastet alle sidetaperne, og det blir tolv stikk idet
forsvaret kun får trumfstikket til slutt. Å spille slik er i par en god variant. Man tjener mye på
eventuelle overstikk. De oppveier de sjeldne gangene en går bet i et slikt spill (kun når ruter
sitter 5-1!)
2)
Nord
♠ 10 7
♥ 9 8 5 3
♦ D kn 2
♣ E kn 9 2
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ E K D kn 8 3
♥ 4
♦ E K 8
♣ 10 8 5
Syd spiller 4 spar og vest spiller ut hjerter konge etterfulgt av damen som syd stjeler. Trumfen
trekkes ut, men syd må bruke fire runder da fargen sitter 4-1. Så spilles kløver 10 som får løpe
til østs dame. Enda en hjerter må syd stjele med sin siste trumf. Hva nå?
Løsning 2:
Siden trumfen satt 4-1 blir syd kortet i trumf så mye at den siste går idet øst er inne første
gang i kløver og spiller mer hjerter. Altså kan det gå galt om man tar ny kløverfinesse og den
ryker da forsvaret i så fall får to kløverstikk og to! hjerterstikk (syd har ikke flerer trumf).
Spillefører kan imidlertid ta sitt tiende sikre stikk på kløver ess. I parturnering bør man nok ta
sjansen på den andre kløverfinessen for å få fatt i overstikket. Sjansen for at en av to
kløverfinesse skal lykkes er stor, og om vest har en kløverhonnør vil det bli dårlig score å få
bare ti stikk. Så ta sjansen, selv om det medfører fare for å gå bet.
12

3)
Nord
♠ 7
♥ 10 8 7 5 3
♦ E K D 4
♣ K D 10
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ E 8 4
♥ E 4
♦ kn 6 2
♣ E kn 7 6 3
Syd åpner med 1 kløver og ender etter hvert opp i kontrakten 6 kløver. Vest spiller ut spar
dame. Hvordan bør det spilles?
Løsning 3:
Det er elleve toppstikk. Det tolvte kan komme ved å stjele en spar i bordet. Det kan også bli
tretten om man stjeler to spar i bordet. Men da må trumfen sitte 3-2 etterpå. Sitter den 4-1 kan
det bli bet om man stjeler to spar, og senere blir hengende med en hjertertaper og en
trumftaper. Bør det satses på tretten stikk? Nei! Her må man vurdere det slik at 6 kløver er en
meget god kontrakt. Det vil gi pen score, antagelig minst 80 % (litt avhengig av nivået i
turneringen), og det må man sikre seg! Spill derfor ”Safe” selv om det er parturnering. Ta en
sparstjeling, men trumf så ut. En av majortaperne forsvinner på ruter. Tolv stikk.
4)
Nord
♠ K 7 5 4
♥ 8 2
♦ K 7 6 3
♣ K 8 5
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ D kn 8 6 2
♥ 7 4 3
♦ E kn 5
♣ kn 6
13

Meldingene (giver vest, alle i sonen):
Vest Nord Øst Syd
1♣ pass 1♥ 1♠
2♥ 2♠ 3♥ pass
pass 3♠ pass rundt
Vest tar for konge og dame i hjerter før han vrir til liten kløver. Hva legger du?
Løsning 4:
Her kan det være fristende å gå opp med kløver konge. Har vest esset og ruter dame sitter i
saks blir det ni stikk og trolig kanonscore. Problemet er at om vest har spilt fra kløver dame,
eller øst har både esset og damen kan det bli to bet om kongen legges. To sonebeter kan ikke
gi poeng, mens en bet minus 100 trolig kan gi en god del poeng fordi det ikke er sikkert alle
nord/syd parene er med til 3 spar. Øst/vest kan trolig vinne minst ni stikk i hjerter, og du vil
slå alle dem som sitter i mot hjerterkontrakt om du går bare en bet, 100. Legg liten fra bordet.
Om det da blir to kløvertapere får du i alle fall kongen god og kan kaste en ruter på den. 8
sikre stikk, og en grei parturneringsscore. Om vest har spilt fra kløverdamen har du fortsatt
muligheter til å vinne kontrakten! Det får bli bonusen, men sørg først og fremst for å unngå
bunn i dette spillet! Din makker var flink som var med til 3 spar, og en bet kan i slike tilfeller
være et meget godt resultat!
5)
Nord
♠ K 8 7 6 3
♥ K 8 4
♦ K 10 6
♣ K 5
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ E kn 9 5
♥ E 4
♦ E D kn 8
♣ 7 3 2
Nord gir og passer i åpning. Syd som bruker firekorts majoråpninger i tredje/fjerde hånd
velger å åpne med 1 spar. Nord melder da 4 spar og vest spiller ut kløver dame. Forsvaret tar
to stikk der og spiller hjerter. Hvordan bør trumfen behandles?
14

Løsning 5:
Her er det noe rart, er det ikke? Nord passet i åpning! Ikke sjelden skjer litt unormale ting ved
bordet, og da må man vurdere det slik at man har gjort noe som ikke skjer ved de andre
bordene. I dette tilfellet vil nok 99 % (minst) åpne med nords kort, og åpningen blir 1 spar. Da
kommer 4 spar kontrakten på nords hånd, en vesens forskjell. Også de som åpner med 1 ruter
på syds hånd (de aller fleste!) vil få sparkontrakten på nords hånd. Da er kløver konge gardert.
I din kontrakt har du fått en elendig start på spillet. Derfor må du regne med å få et elendig
spill uansett.…om ikke….? Du kan ta igjen noe gjennom sparbehandlingen. Korrekt
fargebehandling når man har ni stykker og mangler damen er å topp, men det er ikke så mye
større sjanse enn å ta finesse etter damen. De fleste topper imidlertid, og om damen sitter
dobbel hos vest kan du ikke få poeng på spillet. Mange har da tolv stikk da de får kastet en
kløver på ruter. Du kan kanskje få et middelsspill om du tar finessen i spar og finner damen
tredje hos øst. TA konsekvensen av det som har skjedd å ta finesse i trumf! Lykkes det snur
du spillet fra 0 % til 40-50 %!!! Om du topper og damen faller får du uansett nesten null!
6)
Nord
♠ E D 6
♥ E K D 8 3
♦ K kn 4
♣ K 2
Vest Øst
♠ ♠
♥ ♥
♦ ♦
♣ ♣
Syd
♠ kn 4
♥ kn 7
♦ D 10 9 5 3
♣ D 7 6 4
Du spiller med en ukjent makker som velger å åpne med 1 hjerter på nords kort. Over din 1
grand sier han 3 grand. Kløver 5 kommer ut og du forsøker kongen. Øst stikk med esset og
fortsetter med kløver 10. Hva gjør du nå?
Løsning 6:
Her skjedde det noe rart igjen. Ingen(?) åpner da med 1 hjerter på slikt? Vel, kanskje er
eksempelet usannsynlig, men det illustrerer uansett hvordan man skal tenke. De aller fleste
ville åpnet med 2grand på nords kort (eller 2 kløver etterfulgt av 2 grand). Da ville kontrakten
kommet på nord hånd og det ville blitt (minst) elleve stikk. Du har kommet på forkjært hånd
igjen. Kløverutspillet er særdeles uheldig for deg. D kan lasjere andre kløver og bryte
forbindelsen mellom øst og vest og fargen sitter 4-3. Da får du ti stikk om ruter ess sitter hos
han som ikke har flere kløver. Problemet er at ti stikk ikke vil gi poeng uansett! Derfor skal du
stikke med kløver dame i andre stikk, ikke lasjer! Eneste sjanse til å få noe særlig i dette
spillet er at den som har ruter ess kun har to kløver opprinnelig. Så altså, stikk med det
sammei kløver og spill ruter! Er du heldig snur du det dårlige spillet til et normalspill om det
sitter som du ønsker. Om de kommer inn og tar kløverstikk var du sjanseløs. Makkers
”dumme” åpningsmelding førte til at du kunne ikke få poeng om det sitter slik.
15

7) Motspill, par.
Nord
♠ 10 5
♥ E 9 4
♦ E K D kn 8
♣ 10 7 2
Øst
♠ 9 7 5 4
♥ K 3
♦ 9 6 2
♣ E 8 5 4
Du sitter øst. Nord åpner med 1 ruter og får 1 hjerter fra sin makker. Nord høyner til 2 hjerter
og syd sier 4 hjerter. Din makker spiller ut spar konge. Syd stikker med esset og spiller hjerter
dame som får løpe til din konge. Hva nå?
Løsning 7:
Det kan bli bet i 4 hjerter om forsvaret får to kløverstikk i tillegg til trumfstikket og det stikket
din makker har i spar. Om øst/vest skal få to kløverstikk må vest ha kongen, eller syd konge –
knekt og gjette feil om øst spiller liten kløver. Faremomentet for motspilleren er imidlertid at
syd har konge dame i kløver. Hvis øst spiler liten for å sette syd på prøve om han har konge,
knekt går det galt for motspillerene om syd tar stikket med kongen (enten han har konge,
dame eller bare kongen skjer det). I så fall ts trumfen ut og det forsvinner tapere på nords
ruter. Spilleføre får da elleve eller tolv stikk (tolv om han har seks hjerter). Å satse på at syd
har konge, knekt og gjetter feil er alt for farlig i parturnering. Å gi dem elleve eller tolv stikk
kan ikke gi poeng til øst/vest. Øst bør sikre det han ser. Ta derfor for kløver ess og spill spar.
Kontrakten holdes nede på ti stikk (om da ikke vest har kløver konge, da blir det bet). Å holde
kontrakten nede på ti stikk vil trolig gi en pen score til øst/vest. Nord/syd er i en normal
kontrakt!
16

Tema 3: Skjeve fordelinger
DEL 1: Vurdering av en hånd
Generell kortvurdering, fordelingspoeng
Utgangspunktet for å bli flink til å vurdere skjeve håndtyper er som ved jevne hender:
poengberegning. Men det er klart at kortfarger (dobbel-, singelton eller renons) har
betydning da det er kontroll i fargen i trumfkontrakt. Følgelig må kortfargene tas hensyn til.
Dessuten er langfarger stikkgivende, og om det er god tilpasning mellom de to makkerne
bryter "reglene" for hp - beregning sammen, selv om en tar hensyn til fordelingspoeng.
Skrekkeksempler hvor det er slem begge veier - selv om begge sider har bare 20hp til sammen
- viser hvor mye tilpasning, og ikke minst dobbeltilpasning, har å si (dobbeltilpasning =
makkerparet har god tilpasning i to farger).
Det som er helt klart er at hp som beregningsgrunnlag for hvor sterk en hånd er (og hvor mye
man til sammen kan melde, for eksempel 25hp = utgang) er absolutt mest verdifullt når det
dreier seg om jevne håndtyper. Har alle rundt bordet grandfordeling stemmer det
forbløffende godt, dvs. statistisk vil det da være temmelig nært ni stikk hvis man har 25hp til
sammen. Derfor er det veldig viktig å være nøyaktig i meldingene mht poengintervaller når
man har jevne hender! (Repeter i Basisbridge 2, les om "Grandintervallene", s. 25-31)
I mange grunnkurs, og ellers under opplæring av ferske bridgespillere, lærer man å regne
fordelingspoeng (fp) i tillegg til hp allerede når man vurdere sin åpningshånd. Erfarne spillere
ser litt annerledes på det. De merker seg selvsagt fordelingsstyrken, men vet av erfaring at det
ikke nødvendigvis ikke er noen stor ressurs. Derfor legges fordelingspoengene på en måte til
side foreløpig!
Eksempel:
♠ E D 10 x
♥ x
♦ K D 10 9 x
♣ K 10 9
Dette er en hånd med 14hp, i første omgang verken mer eller mindre, selv om en raskt bør
registrere at det er fine mellomkort og gode farger. Vi har ekstra verdi i form av singeltonen i
hjerter - i fargekontrakt - men vi vet ikke helt om det er verd noe, for vi vet ikke om vi har
noen anvendbar trumftilpasning. Om makker åpner med 1 ruter eller 1 spar kan vi med det
samme legge på fp, og da er hånden verd ca. 16hp, kanskje minst det, da vi også har
mellomverdier i alle fargene (tierne), noe som gjør fargene lett godspillbare! Hvis du skal
åpne selv blir det naturlig nok 1 ruter. Om din makker melder 1hjerter eller 1 grand er ikke
hånden verd mer enn 14hp (kanskje litt pga. mellomkortene). 1 grand bør antagelig tas ut i 2
ruter (husker makker benekter firekorts spar med 1 grand), mens du på 1hjerter-svar fra
makker sier 1 spar. Hvis derimot din makker svarer 1 spar på ruteråpningen din må du
revaluere hånden til ca 16-17hp (legger på 2fp for singel hjerter). (Også i situasjoner hvor
makker melder inn i en av fargene dine bør du regne den som sterkere enn 14hp!) Over svaret
1 spar har du til 3 spar, slik at din makker kan legge på med 8-9hp, for eksempel dette:
17

♠ K x x x x
♥ kn x x
♦ x x
♣ E x x
Her står 4 spar veldig ofte, nesten alltid! Det er sjanser for fem trekk om man får ruterfargen i
arbeid tidsnok. Altså skal utgang meldes, selv om makkerparet har bare 22hp til sammen.
Altså:
Regn med fordelingspoeng bare når du vet det finnes trumftilpasning!
Skjeve fordeling, tilpasning/misstilpasning.
Vi kommer ”Tema 8” inn på en del gode "leveregler" for hvordan man skal opptre når det
viser seg å være fordelingskort ute og går. En god regel er at om det er god tilpasning er det et
voldsomt stikkpotensiale ut over det som honnørpoengene tilsier, mens "god" fordeling ikke
er til noen hjelp når man ikke har tilpasning. Oppdages det at det ikke finnes tilpasning er det
normalt om å gjøre å stoppe så fort som mulig!
Det er kortfargene som gir ekstra kontroller, og som derfor gjør at man kan melde høyt om det
er fin trumftilpasning. Mange bruker derfor spesialmeldinger for å vise kortfarge og god
tilpasning (da bør det overfor en åpningsfarge normalt være minst firekorts støtte).
Renonsvisende hopp (1 spar - 4 ruter) kombinert med "Stenbergkonvensjonen" (se
Basisbridge 2 s. 94-99) er bra verktøy for å få vist god tilpasning, og varslet om hvor
kortfargen er. Da kan man finne gode slemmer, men også unngå dårlige!! Hvor kortfargen er
har nemlig stor betydning (se eksempel nedenfor). En annen god variant som foreslås er å
bruke alle hopp over majoråpning som såkalt "minisplinter", dvs. kortfarge og tilpasning og
invitt til utgang (ca. 10-11hp inkl. FP), men dette kommer vi tilbake til i ”Tema 8”. Da mister
man det tradisjonelle svarhoppet i ny farge, som viser sterke kort og egen lang farge (lite
frekvent, og dessuten kan man med slike innlede med en fargemelding som rundekrav i
stedet). Men det man tjener på å få beskrevet sine kort er trolig mer verd. En singelton er
nemlig ikke alltid like verdifull. Se bare her:
1)
Vest ______ Øst
♠ E kn 10 x x ♠ K x x x
♥ E x ♥ K x x x
♦ x x x ♦ x
♣ K 10 x ♣ D x x x
2)
♠ E D kn x x ♠ K x x x
♥ x x x ♥ K x x x
♦ K D ♦ x
♣ x x x ♣ D x x x
I det første tilfellet er tilpasningen veldig god. Det er ofte slik at når man har singelton mot
ingenting av verdier så er det flere stikk en de samlede honnørpoengene tilsier. Det er fordi
alle honnørpoengene kan brukes til å dekke opp kun tre farger, kontrollen i singelfargen gir jo
kortfargen. Dette forutsetter at det er god trumftilpasning. Likeledes er det slik at om man har
18

singelton mot for eksempel dame, knekt tredje så er de honnørene såkalte bortkastede verdier.
Da må man ha vanlig antall honnørpoeng til sammen for å melde til de bestemte nivå.
Singeltonvisning i bestemte situasjoner blir av toppspillere i dag betraktet som et godt
virkemiddel. Mer om dette i ”Tema 6”
Øst har samme hånd i begge eksemplene. Men vest har litt forskjellig hånd, dog begge
eksempler med 12hp. I det første eksemplet har vest intet "bortkastet" i ruter. 4 spar har gode
sjanser! Den står ofte med slike kort selv om det bare er 20hp til sammen. Om spillefører
løser trumfen uten taper (skjer ofte med slik trumf) og kløveren med bare en taper (knekten
foran K10x) blir det fem trekk! I eksempel 2 er det dårlig tilpass. Vest har fem bortkastede hp
i makkerens kortfarge. Med litt uheldig sits kan det bli bare seks, syv stikk i sparkontrakt!!!
(om hjerter ess sitter bak kongen = tre tapere i hjerter som sammen med en i ruter og
sannsynligvis tre i kløver gir hele syv tapere!!! Litt av en forskjell med nesten samme korta.
Altså:
Det er en fordel å lite honnørpoeng der makker har kortfarge. Esset er greit (da er det ingen
taper der, men andre honnører har en tendens til ikke å være særlig verdifull/virksomme mot
makkers singelton (når man har masse trumf til sammen).
DEL 2: TAPERBEREGNINGEN (Losing Trick Count)
Med god tilpasning vil selv summen av hp og fp gi et for pessimistisk anslag av det antall
stikk en kan vinne. Et mer presist hjelpemiddel er da (i tillegg til sunn kortvurdering):
Teorien er kun gyldig når en har funnet en solid trumf!
Ingen farge kan ha mer enn 3 tapere. En hånd kan derfor ikke ha mer enn 12 tapere.
Hvis en farge inneholder en honnør (ess, konge eller dame), eller er på to kort (dobbelton), har
fargen to tapere. (Dxx bør regnes som 2,5 tapere og Ekn10 som 1,5 tapere. )
Med to topphonnører eller en singelton, har fargen bare èn taper, mens i en farge hvor man er
renons, har esset singel, ess-konge dobbel, eller EKD, er uten tapere.
En vanlig åpningshånd (13-15 hp) uten noe særlig fordeling har omtrent 7 tapere. Trekk så fra
en taper for hvert 3-poengs-intervall bedre, og legg til en taper for hvert 3-p.interv. dårligere.
Etter dette vil en 1NT-åpning har 7/6 tapere (varierer, men oftest 7).
En mellomsterk hånd (16-18 hp): 6 tapere, en sterk hånd (19-21 hp): 5 tapere, og en moderne
2 ♣ -åpning (ubalansert) har maks 4 tapere.
En svak hånd med trumfstøtte har 9 tapere.
En invitthånd skal ha 8 tapere
Med 5 kort tilpass til makkers trumf, trekkes det i fra en taper.
Totalt er det 24 tapere hos et par og stikkpotensialet beregnes derfor slik:
Antall stikk = 24 – (dine tapere + makkers tapere)
Med 14 tapere til sammen (= 10 stikk) meldes altså utgang i hj/sp.
Med 12(11) tapere går en mot lille(store)slem via Blackwood.
DEL 3: ”LOVEN OM TOTALT ANTALL STIKK”
Et virkemiddel mange benytter seg av når det gjelder kortvurdering, særlig i situasjoner der
det er kamp om kontrakten, er ”Loven om det totale antall stikk”. Den går i korthet ut på
antall trumf i fargene de to partene kjemper om kontrakt i gir det totale antall stikk. Statistisk
vil dette stemme forbløffende ofte, men i praksis må ”Loven” likevel benyttes med fornuft.
”Loven” fungerer da slik at om begge parter har ni trumf til sammen i fargene sine er det 9+9
= 18 stikk tilgjengelig totalt. Dvs. at om kortene er noenlunde jevnt fordelt poengmessig så er
det grunn til å kjempe til tretrinnet i sin farge. Har man bare åtte trumf til sammen med
19

makker, og bare rundt halvparten av honnørstyrken, skal man normalt ikke kjempe videre på
tretrinnet, men gi seg.
Å følge ”loven” vil for mange føles trygt, og i det lange løp gi bra resultater i slike
situasjoner. Likevel anbefales litt ”sunn fornuft oppi det hele”, bridge er ikke bare statistikk
og teori. Men ”Loven” har utvilsomt blitt et populært virkemiddel blant verdens
turneringsspillere.
20

Tema 4: Moderne Blackwood
Del 1: Roman Key-Card Blackwood
For ikke å tape for mye i forhold til avanserte, kunstige systemer, har meldeteoretikere som
spiller naturlig systemer utviklet metoder for å bedre slemteknikken. En av variantene som er
betydelig forbedret er Blackwood, ess-spørsmålet. Ideen med Blackwood-konvensjonen er jo
å avdekke om det er for få ess til å melde slem, eventuelt om alle essene er på plass slik at det
kan være aktuelt med storeslem. Dette blir imidlertid et litt for snevert fokus. Slik Blackwood
brukes av mange turneringsspillere i dag tas flere faktorer med i slemundersøkelsene i den
populære konvensjonen Roman Key Card Blackwood, heretter kalt ”Key-Card”.
Mens kontrollmeldinger (cuebids) skal avdekke om det mangler første- eller andrekontroll
i en farge, fortsetter slemundersøkelsen gjerne med ”Key-Card”, for å sjekke antall ess. I
tillegg er det en undersøkelse om hvorvidt trumfkvaliteten er god nok. Det hjelper ikke om en
har nok ess hvis ikke trumfen er bra nok! I svarskalaen for ”Key Card er derfor
trumfkvaliteten tatt med som et element. For det første tas trumfkongen med som det femte
”esset”. Med to ess vises dessuten direkte om man har trumfdamen. Slik er svarskalaen på
4 NT - Key-Card:
5♣ = 0 eller 3 ess
5♦ = 1 eller 4 ess
5♥ = 2 ess, men ikke trumfdamen
5♠ = 2 ess inklusive trumfdamen
Det sier seg selv at trumfkvaliteten har stor betydning. Derfor er det lagt inn mulighet for å
sjekke om trumfdamen er på plass også om svaret på 4NT er 5 ♣ eller 5♦. Det fungerer slik at
laveste farge utenom trumfen spør etter trumfdamen (kun over 5♣ og 5♦-svaret). På det
spørsmålet sier svareren ”nei, jeg mangler trumfdamen” om han melder lavest mulig i
trumfen. Hans svar er ”ja, jeg har trumfdamen” om han melder noe annet. Eksempel:
Nord Syd
1♠ 3♠
4NT 5♦
5♥ 5♠ = nei, jeg har ikke trumfdamen
annet = ja, jeg har trumfdamen
5♥ er rett og slett et spørsmål om syd har damen i trumf.
Om et slikt spørsmål etter trumfdamen er mulig under trumffargen, slik som i eksempelet,
kan man stoppe på femtrinnet etterpå. Det kan være slik at tett trumf er nødvendig for å kunne
melde slem fordi det mangler et ess i tillegg, men ”dame-spørsmålet” kan også innebære
interesse for storeslem. Det vet ikke svareren noe om, men han skal om han har trumfdamen
vise det ved enten å hoppe til 6 i trumffargen, eller vise sin laveste rangerte konge.
Om spørsmålet etter trumfdamen kommer over trumfen på femtrinnet innebærer det også
en storeslemsinvitt da meldingene er kommet så høyt at man uansett er minst i lilleslem. Da
skal svareren slå av i trumffargen om han ikke har trumf dame, og avgi en kontrollmelding
om han har den (de fleste melder sin laveste rangerte konge i en slik situasjon). Svarer kan
også hoppe rett i storeslem om trumfdame-spørsmålet var så høyt at det innebar
storeslemsinvitt.
21

Kort oppsummert:
Spørsmål om trumfdamen (etter svarene 5♣ og 5♦):
Den som meldte 4NT melder laveste melding over Blackwood-svaret (ikke om det er i
trumffargen) som nytt spørsmål. Svarene er:
Lavest i trumfen = Nei, har ikke trumf dame
Kontrollmelding = Ja, har trumf dame og ekstra verdi i meldte farge (vanligvis kongen)
Hopp til 6 i trumffargen = Ja, har trumf dame, men ikke noen ekstra verdier å vise fram
Vi tar med nok et eksempel, denne gang med kort også (giver syd):
Nord
♠ K D 4 2
♥ D 4 2
♦ K 10 9 7
♣ 5 3
Syd
♠ E 10 9 8 7
♥ E
♦ D 5
♣ E K D kn 2
Nord Syd
1♠
3♠ 4♣
4♦ 4NT
5♦ 5♥
6♠ pass
Syds 4 kløver er kontrollmelding, og han oppnår det første han ønsker seg idet nord
kontrollmelder ruter. 4NT er så ”Key-Card”, og nord viser ett ess (trumfkongen teller som
ess). Syd ser det mangler ett ess, og han er avhengig av trumfkvaliteten for at slem skal være
noe bra prosjekt. Han spør med 5 hjerter, og nord svarer ”ja, jeg har trumf dame” med
meldingen 6 spar. Om syd hadde manglet trumf dame ville han slått av med 5 spar.
Key-Card forekommer kun om det drar seg mot slemkontrakt i farge. Det må være klart
definert hvilken trumffarge det dreier seg om. Noen makkerpar benytter ”Key-Card” kun hvis
makkerparet har støttet hverandre med en konkret støttemelding (også evt. ved å ha meldt for
eksempel ”Stenberg”). Andre liker best at 4NT alltid er ”Key-Card”, og gjør det slik at siste
meldte farge er trumf om man ikke har støttet hverandre. Avtaler på dette er viktig da
misforståelser her kan det bli fatalt, med en håpløse slemmer som resultat. Men gjøres det
klare avtaler om når det er ”Key-Card” og når det ikke er det, vil konvensjonen være et meget
nyttig redskap.
22

Del 2: Exclusion Blackwood
Dette er en populær, moderne konvensjon som kan virke veldig avansert første gang man
hører om den. I virkeligheten er det ikke så komplisert om man bruker den opprinnelige,
enkleste versjonen.
Problemstillingen er kjent. Av og til har den som ønsker å gå mot slem renons i en farge. Om
han spør etter antall ess kan han risikere at det esset makker forteller om (eller et av de essene
han forteller om) er i renonsfargen, og at det derfor ikke har noen verdi. Ta denne hånden for
eksempel:
♠ K D kn 10 9 7
♥ E K D 2
♦ ---
♣ K Kn 3
La oss si makkeren har vist bra kort, og slem er sannsynlig. Hvis spilleren med denne vakre
viften blir den som tar det siste initiativet mot slem kan det gå galt om han spør etter antall ess
etter vanlige metoder. Om makkeren har tre ess er det sannsynlig med storeslem, men det kan
det være om makkeren har bare to ess også. Da må han ha spar- og kløver ess, noe spørreren
ikke kan vite hvis svaret er ”to ess”. Likeledes bør det meldes slem om makkeren har bare ett
ess, men ikke om det er ruter ess han sitter med. Problemet er altså om svareren på essspørsmålet
har esset i renonsfargen. En god variant er å si at man på Blackwood ikke viser
esset i renonsfargen hvis den som spør har vist en renons, noe som forekommer i en del
situasjoner. Men da må det klart være definert en renons, for eksempel et renonsvisende hopp,
og ikke for eksempel etter splintermeldinger som kan innebære singelton.
Det oppstår flere situasjoner hvor denne problemstillingen er aktuell enn de hvor den ene
hånden allerede har vist en renons. Dette behovet har ført til konvensjonen ”Exclusion
Blackwood”. Den opprinnelige varianten er slik:
Et hopp til femtrinnet er ”Exclusion Blackwood”, et spørsmål om antall ess UNNTATT i den
meldte fargen.
Enkelte makkerpar benytter varianten i mange forskjellige situasjoner, ikke bare når
det avgis et hopp til femtrinnet. Dette krever mye arbeid for at det ikke skal være tvil
om det er ”Exclusion” eller ikke.
I prinsippet benyttes ”Exclusion” når man er renons og kun interessert i antall ess og
trumfkvaliteten. Svarene er etter vanlig ”Key Card”, slik at trumfkongen regnes og trumf
dame er med i svarene, men altså ikke esset i ”Exclusion-fargen”. Det blir med andre ord en
”4-ess-key-card”, hvor trumf konge regnes med som ess. Svarskalaen blir slik:
1trinn: 0 eller 3 ess
2trinn: 1 eller 4 ess
3 trinn: 2 ess uten trumf dame
4 trinn: 2 ess inklusiv trumf dame
Her et fint eksempel fra en turnering vinteren 2004 (giver syd):
23

Nord
♠ E 6
♥ K 6 3 2
♦ E D 7
♣ 10 7 4 3
Syd
♠ K kn 3
♥ E D 8 5 4
♦ K kn 8 6 3
♣ ---
Nord Øst Syd Vest
1♥ pass
2NT* 3♣ 5♣ pass
5♦ pass 5NT pass
7♥ pass rundt
Storeslemmen er opplagt med bare 27hp til sammen. 5♣ spurte altså om essene (og
trumfkongen), unntatt kløver ess. Syd viste med 5NT at alle essene og trumfhonnørene var på
plass, samt at han var storeslemsinteressert. Nord gikk nå ut fra at syd ikke manglet kongen i
spar og ruter da han i så fall neppe ville hoppet direkte i ”Exclusion”. Dermed var ruter dame
og dobbel spar nok til å akseptere storeslemsinvitten.
Da spillet forekom i årets 1.divisjon hadde riktignok nord kløver ess i stedet for syveren.
Derfor var storeslem mye lettere å melde, uansett metode. Ved kun ett av ti bord ble det
stoppet i lilleslem. Konklusjonen og vurderingene slik kortene er i diagrammet kan kanskje
diskuteres noe, men konvensjonens nøyaktighet og verdi som et nyttig verktøy illustreres
godt.
I hvilke tilfeller man bør bruke ”Exclusion”, eller om man kun bør kontrollmelde er slikt
som det enkelte makkerpar må diskutere og trene på. Generelt kan man si at å hoppe rett i
”Exclusion”, på samme måte som å hoppe rett i ”Blackwood 4NT”, kun bør gjøres når man er
temmelig sikker i sin sak, og antall ess/trumfkvaliteten er det eneste avgjørende. Hva som skal
til for å avgi en storeslemsinvitt er også noe man må diskutere. Helt klart er det dog at for å
avgi en storeslemsinvitt etter å ha spurt om essene må det ikke mangle noe (viktig) ess, samt
at trumfen må være god nok (ikke mangle en topphonnør i trumf).
Med litt trening, og fornuftig bruk av ”Key-Card” og ”Exclusion”, vil man oppdage at ens
gamle metode virker som en gammel T-Ford i forhold til en formel 1 bil! Derfor, lykke til
med moderne Blackwood!
24

Del 3: DOPI/ROPI
Dette er konvensjoner som dekker de tilfellene hvor motparten melder over vår Blackwood.
DOPI benyttes om motparten melder over vår spørremelding, mens ROPI benyttes om vår
spørremelding blir doblet (særlig aktuelt i forbindelse med Exclusion!). Hvordan
konvensjonene benyttes ligger i bokstavene: D = dobler og P = pass, mens R = redobler og
P = pass. Ideen er at man benytter trinnskala slik som svarskalaen er om vi får meldt i fred, på
den måten at dobler/redobler og pass tar over for de to første trinnene. Svarene blir altså slik:
Om motparten melder over vår spørremelding:
• dobler = 0 (ess), dvs. det første trinnet (0 eller 3 ess) (DO)
• pass = 1 (ess), dvs. det andre trinnet (1 eller 4 ess) (PI)
• neste trinn = 2 ess uten trumfdamen
• osv.
Om motparten dobler vår spørremelding:
• redobler = 0 (ess), dvs. det første trinnet (0 eller 3 ess) (R0)
• pass = 1 (ess), dvs. det andre trinnet (1 eller 4 ess) (PI)
• neste trinn = 2 ess uten trumfdamen
• osv.
25

TEMA 5: Søkemeldinger
Del 1: Gjentatt søk (3 ♣) etter svar på Stayman
Stayman
I utgangspunktet var den såkalte Stayman-konvensjonen ment å dekke svarhender som var
minst gode nok til å avgi en invitt til utgang. Poenget var å finne 4-4 tilpasning i major slik at
man kunne melde utgang i hjerter eller spar fremfor 3NT. Men Stayman-konvensjonen har
blitt utsatt for uttallige forandringer. Noen hevder – lett humoristisk at det finnes nesten like
mange Stayman-varianter som bridgespillere! Det er nok ikke riktig, men den fleksible
konvensjonen kan utvilsomt benyttes på mange forskjellige måter.
En enkel måte å benytte Stayman på kan være den som her under skisseres. Selv om man
selvsagt stilles fritt til å benytte den Stayman-varianten man selv finner mest hensiktsmessig,
bør kunne varianten dekke de viktigste behovene i forbindelse med 1NT-åpning:
1NT - 2♣ (spør etter major)
Åpners andre melding:
2♦ = ikke fire el. femkorts major
2♥ = 4 el 5 k ♥
2♠ = 4 el 5 k ♠
Legg merke til at 2♣ kun er definert som et spørsmål, og at det ikke er noen krav til svarers
styrke for å avgi søkemeldingen. Det kan bli helt galt om svareren spør etter major med svake
kort og bare en majorfare, da det kan føre helt galt av sted om han ikke treffer blink. Visse
retningslinjer for hva man kan tillate seg å si 2 kløver på – om man har svake kort – innføres
derfor. Den løsningen mange bruker – og som anbefales - er slik at svareren kan si 2♣ med
begge major, eller med en hånd hvor han kan passe et hvilket som helst svar på 2♣ fra NTåpneren.
La oss si man sitter med:
♠ K 3 2
♥ 10 8 6 3
♦ 10 8 6 4 3 2
♣ - - -
Om din makker åpner med 1NT og du sitter med slike kort er det temmelig usannsynlig at
1NT er beste kontrakt. Det kan være fristende å spille ruterkontrakt, men like gjerne en
majorkontrakt om åpneren sitter med farge der. Derfor meldes 2♣, og så lenge åpneren etter
det ovennevnte opplegget ikke har lov til å si annet enn 2♦, 2♥ eller 2♠ som svar på Stayman
går det bra. Svarhånden passer samme hva grandåpneren melder på 2♣!
Også med begge major og svake kort bør man ha lov til å si 2♣. Om NT-åpneren har en
major er alt såre vel og svareren passer, men om NT-åpneren sier 2♦ (ingen major) er det litt
verre. Løsningen er å definere svarers neste melding 2♥ (over 2♦ fra åpneren) som visende
nettopp svak svarhånd med begge major. Det vil si at meldingsforløpet går:
1NT - 2♣
2♦ - 2♥
27

Her viser altså 2♥ at svareren ikke har noe særlig med kort, men at han har begge
majorfargene. Åpneren skal velge, og enten passe på 2♥ eller korrigere til 2♠ som blir
sluttkontrakten om han er bedre rustet der. Med kun en majorfarve på fem kort ville svareren
benyttet seg av en stoppmelding, for eksempel si 2♥ med femkorts eller lengre hjerterfarve og
svake kort (evt. benyttet en overføringsmelding om man bruker det).
Etter å ha meldt 2♣-Stayman kan man definere svarers neste melding på tre-trinnet slik at
den er krav og naturlig, eller man kan innføre et litt mer avansert apparat (se neste punkt).
Gjentatt søkemelding
Mange benytter i tillegg til ordinær Stayman en gjentatt søkemelding. Årsaken er at svarer
kanskje behøver mer informasjon i tillegg til den han får på det første spørsmålet (Stayman)
Man setter da av en melding spesielt for i andre melderunde å søke etter ytterligere
informasjon om NT-åpnerens fordeling. Det kan være aktuelt for eksempel om svarhånden er
interessert i slem, men ikke ennå har funnet trumftilpasning. Dette kan også, som selve
Stayman-konvensjonen, gjøres på mange forskjellige måter.
En vanlig brukt variant er at man når det gjelder svarerens andre melding ofrer 3♣ som
naturlig melding, og i stedet definerer meldingen som et nytt spørsmål som spør etter
ytterligere informasjon. Hvordan åpneren da skal te seg avhenger av hva han sa på 2♣. Slike
apparat kan bygges ut på mange måter, men et enkelt og relativt greit forslag til svarapparat
på den gjentatte søkemeldingen kan være det som foreslås her under. 3 kløver er altså i alle
tilfellene en gjentatt søkemelding.
1)
1NT - 2♣
2♦ - 3♣
Åpners tredje melding:
3♦ = 5kort ukjent(!) minor*
3♥ = Fordelingen 2-3-4-4
3♠ = fordelingen 3-2-4-4
3NT = 3-3-3-4 eller 3-3-4-3
*1NT - 2♣
2♦ - 3♣
3♦ - 3♥ = Sp.mål: hvilken minor
3♠ (laveste) = 5k ♣
3NT (høyeste) = 5k ♦
2)
1NT - 2♣
2♥ - 3♣
Åpnerens tredje melding:
3♦ = 4 k ♣ eller 4 k ♦**
3♥ = 5k ♥
3♠ = 4 k ♠
3NT = 3-4-3-3
28

**
1NT - 2♣
2♥ - 3♣
3♦ - 3♥ = Sp.mål, hvilken minor
3♠ (laveste) = 4k ♣
3NT (høyeste) = 4 K ♦
3)
1NT - 2♣
2♠ - 3♣
Åpnerens tredje melding:
3♦ = 4 k ♣eller 4k ♦***
3♠ = 5k ♠
3NT = 4- 3- 3 -3
***
1NT - 2♣
2♠ - 3♣
3♦ - 3♥ = Sp.mål, hvilken minor (som over)
Slike reléapparater (gjentatte søkemeldinger) kan som nevnt bygges ut på utrolig mange
forskjellige måter. Kun fantasien setter begrensninger. Det er faktisk etter mange eksperters
mening ikke så viktig med et veldig detaljert opplegg. Det er et dessuten et faremoment med
alt for mange detaljer da de lett kan glemmes i kampens hete. Dessuten er nytten liten i
forhold til frekvensen. Det viktigste er å ha et opplegg for å kunne finne en hvilken som helst
trumftilpasning, og deretter eventuelt kunne sleminvittere om det er aktuelt. Derfor bør den
gjentatte søkemeldingen defineres som desidert utgangskrav. Man bør ikke bruke
reléapparatet i utrengsmål, men bare når det er et virkelig behov.
Del 2: Puppet-Stayman
Svarmelderen har også etter 2NT-åpning et åpenbart behov for en søkemelding. Her er det
”trangere”, da mye informasjon bør gis allerede før 3NT er passert, da det godt kan være
riktig kontrakt. En løsning er den såkalte "Baron", hvor søkemeldingen 3♣ ber om
firekortsfarger nedenfra. En meldte sine farger til tilpasning ble funnet, eller man havnet i NT
om ikke tilpasning eksisterte. Denne konvensjonen har så og si gått helt av moten. Årsaken er
blant annet at det nå til dags er helt vanlig å kunne åpne med 2NT (og 1NT) selv om man har
femkorts major. Dermed behøves en søkemelding som hjelper svareren til å finne ut av det.
De fleste eksperter benytter derfor en eller annen utgave av den såkalte "Puppet Stayman".
Der er søkemeldingen 3♣ spørsmål om fire- eller femkorts majorharve. Dette fungerer slik:
2NT - 3♣
Åpners andre melding:
3♦* = viser (minst) en firekorts major
3♥/♠ = femkortsfarve
3NT = benekter fire- eller femkorts majorfarve
29

Når åpneren melder 3♦ kan svareren ofte ha interesse av å finne ut hvilken firekorts
majorfarge åpneren sitter med. De gjør svareren ved å melde den firekortsfargen han selv
IKKE har! Dette gjøres slik for å maksimere sjansen for å få kontrakten på den sterke hånden.
2NT - 3♣
3♦ - 3♥ = 4 korts ♠ obs!!
2NT - 3♣
3♦ - 3♠ = 4 korts ♥ obs!!
Om den firekortsfarven svareren annonserer passer bra for åpneren kan han akseptere fargen
som trumf ved å melde den, og dermed kommer kontrakten på den sterkeste hånden! I motsatt
fall, om det viser seg at åpneren ikke har fire kort i samme major som svareren, sier åpneren
3NT.
Om svareren har 4-4 i major må han velge hvilken majorfarve han ønsker å vise først i de
tilfellene åpner har vist en firekorts major. Dette kan føre til at kontrakten kommer på den
svake hånden om svareren ikke treffer blink i første forsøk. Derfor har noen innført en
spesialvariant hvor svareren kan få vist 4-4 i major over åpnerens 3♦ (= minst en majorfarge
på fire kort). Både 4♣ og 4♦ benyttes i denne sekvensen som spesialmeldinger.
2NT - 3♣
3♦ - 4♣ = 4-4 i major, sleminvitt
2NT - 3♣
3♦ - 4♦ = 4-4 i major, ikke sleminteressert. Ber åpner melde sin majorfarve.
30

Tema 6: Andre viktige konvensjoner
Del 1: Splinter og minisplinter
Det er kortfargene som gir ekstra kontroller, og som derfor gjør at man kan melde høyt om det
er fin trumftilpasning. Mange bruker derfor spesialmeldinger for å vise kortfarge og god
tilpasning (da bør det overfor en åpningsfarge normalt være minst firekorts støtte).
Renonsvisende hopp (1 spar - 4 ruter) kombinert med "Stenbergkonvensjonen" (se
Basisbridge 2 s. 94-99) er bra verktøy for å få vist god tilpasning, og hvor kortfargen er. Da
kan man finne gode slemmer, men også unngå dårlige!! Hvor kortfargen er, har nemlig stor
betydning (se eksempel nedenfor).
En annen god variant som kan anbefales er å bruke alle hopp over majoråpning som såkalt
"minisplinter", dvs. kortfarge og tilpasning og invitt til utgang (ca. 10-11hp inkl. FP). Da
mister man det tradisjonelle svaret ”hopp i ny farge” i betydningen sterke kort og egen lang
farge (lite frekvent, og da kan man innlede med en fargemelding som rundekrav i stedet). Men
det man tjener på å få beskrevet sine kort er trolig mer verdifullt. En singelton er nemlig ikke
alltid like verdifull. Se bare her:
1)
Vest ______Øst
♠ E kn 10 x x ♠ K x x x
♥ E x ♥ K x x x
♦ x x x ♦ x
♣ K 10 x ♣ D x x x
2)
♠ E D kn x x ♠ K x x x
♥ x x x ♥ K x x x
♦ K D ♦ x
♣ x x x ♣ D x x x
Øst har samme hånd i begge eksemplene, en hånd som over makkers åpning 1 spar (eller 1
hjerter) holder til det beskrevne hoppet til 3♦, såkalt minisplinter (8hp +2FP=11HFP,
firekorts trumftilpasning = en hånd god nok til utg. invitt). Men vest har litt forskjellig hånd,
dog i begge eksempler inneholdende 12hp. I det første eksemplet har vest intet "bortkastet" i
ruter der han vet øst har singelton, og med bare virksomme honnører sies 4 spar! Den står
ofte, om spillefører både løser trumfen uten taper (skjer ofte med slik trumf) og kløveren med
bare en taper (knekten foran K10x) blir det fem trekk! I eksempel 2 er det dårlig tilpasning.
Vest har fem bortkastede hp i makkerens kortfarge, og bør derfor bremse i 3 spar. Med litt sur
sits blir det bare seks stikk!!! (om hjerter ess sitter bak kongen = tre tapere i hjerter som
sammen med en i ruter og sannsynligvis tre i kløver gir syv tapere!!! Litt av en forskjell med
nesten de samme korta!
31

Del 2: Støttedobling
Opplysende doblinger i forskjellige varianter er meget brukt i moderne bridge. Det anbefales
å diskutere mange forskjellige posisjoner med makker slik at det ikke oppstår misforståelser.
Om den ene mener det er opplysende dobling, men den andre oppfatter det som
straffedobling, kan det fort bli fatalt resultat på spillet.
Negative doblinger er en form for opplysende doblinger. Der er det svarer som viser at han
har kort som han ønsker å være med på, uten å være sterk nok til å melde ny farge som
rundekrav. For de vanlige negative doblingene er det majorfarge som prioriteres. Er det kun
en major ledig vises minst fire kort i den. I hvor utstrakt grad man ønsker å benytte negative
doblinger er også et avtalespørsmål! Ta dere tid til å diskutere med makker! Sett grenser for
hvor høyt man kan doble negativt osv.
Støttedoblinger er en populær, moderne variant som dekker en frekvent posisjon. Det
fungerer i den opprinnelige versjonen i posisjoner hvor egen side har åpnet, makkeren har
svart i en majorfarge og nestemann melder inn. Eksempel (giver nord):
Vest Nord Øst Syd
1 ♣ pass 1♠
2♥ ?
En vanlig brukt definisjon er at støttedobling brukes om åpneren har anledning til å støtte
svarers majorfarge på to-trinnet. Dobling viser da trekorts støtte, mens støtte direkte til
2 i majorfargen (her 2♠) viser firekorts støtte.
Dobling viser altså trekorts, men det er ikke slik at annen melding benekter trekorts! Med
mange håndtyper kan det være alternative meldinger som beskriver hånden bedre. Eksempler,
meldingene har gått (giver nord):
Nord har:
1)
♠ 5 4 2
♥ E D 6
♦ K D 9 2
♣ kn 10 4
Vest Nord Øst Syd
1♦ pass 1♥
1♠ ?
Grei hånd å doble på. Nord får meldt ut kortene sine, vist støtte i hjerter, men samtidig fortalt
makkeren at han ikke har firekorts støtte! (viktig i mange konkurransesituasjoner).
Meldingene har ikke kommet høyt, og makkeren har anledning til å velge kontrakter på lavt
nivå, basert på den informasjonen nord har gitt.
32

2)
♠ E kn 10
♥ 4 3 2
♦ E kn 9 7
♣ D kn 9
Her bør nord melde 1 grand. Det benekter ikke trekorts hjerter, men normalt har han ikke
trekorts støtte. Hånden beskrives mye bedre med grandmelding enn støttedobling.
3)
♠ 10 2
♥ E 10 5
♦ E K 10 9 8 7
♣ K 2
Her kan dobler ha mye for seg. Å melde 2 ruter er ikke galt, men med så fine kort og bra støte
er en støttedobling en bra vurdering. Om motparten melder 2 spar kan nord i neste runde være
med en gang til med 3 ruter, og syd har fått mye god informasjon.
Del 3: XY-grand
På samme måte som etter grandåpning (se gjentatt søkemelding, tema 5) kan svarer ha behov
for ytterligere informasjon i de tilfellene åpner melder grand over et 1-over-1 svar i
majorfarge. Åpneren som altså med sin 1NT i andre runde har vist en jevn fordeling, og i
manges system en 12-14 grand, kan ikke lenger ha firekorts støtte i svarers farge. Men han
kan ha to eller tre, en viktig forskjell sett fra svarer side. Dette løses ved at svarers andre
melding over 1NT defineres litt annerledes enn bare naturlig. 2 kløver kan brukes som en
”Check-Back-Stayman”, dvs svarer spør om mer informasjon, spesielt om majorfargen.
Meldingen benyttes kun med kort som er minst gode nok til en invitt til utgang. Ofte kan det
være behov for mer informasjon når svarer er svært sterk også, for å undersøke tilpasningen i
forhold til eventuell slem. En svært populær konvensjon i stedet for ”Check-Back-Stayman”
er den såkalte XY-granden. Der setter man av så vel 2♣ som 2♦ over åpners gjenmelding
1NT til kunstige søkemeldinger.
2♣ over åpnerens gjenmelding 1NT er ifølge XY-granden normalt en invitthånd, men
åpneren (NT-melderen) skal i første omgang si 2♦ obligatorisk. Om så svarhånden er svak og
har en lang ruter (eller ruterstøtte, etter 1♦ åpning, og svake kort) så passer han på 2♦, mens
han ved å komme tilbake med 2 i farge inviterer til utgang.
Fordelen mange fremhever med XY-grand fremfor Checkback-Stayman er at
søkemeldingen 2♦ defineres som et utvetydig utgangskrav. Dette er behagelig, og paret kan i
ro og mak utveksle informasjon for deretter å konkludere med hvor man skal ende. Åpneren
(NT-gjenmelderen) skal prioritere å vise trekorts støtte i svareres major, og eventuelt også
vise ekstra lengde i åpningsfargen sin.
XY-granden kan utbygges til et hensiktsmessig, nøyaktig instrument. Ta tid til å definere
posisjonene nøye, og til å trene på konvensjonen med makkeren din. Da unngås misforståelser
og konvensjonene vil være til nytte og glede for makkerparet. I den sammenheng henvises til
metoder for å jobbe med makkerskap og systemarbeide, tema 1 i VK 2.
Eksempler på bruk XY-grand finnes på transparentgrunnlaget.
33

Del 4: Lebensohl (og litt til)
Er behandlet (og forhåpentligvis tilstrekkelig) på transparentgrunnlaget.
Siden Norsk Standard benytter negative doblinger til og med 3♦ etter innmelding mot vår
1NT-åpning, er ikke Lebensohl så aktuell i denne posisjonen. Derfor er det i
transparentgrunnlaget tatt med et forsvarssystem mot slike innmeldinger bygget på negativ
dobling. Fordelen med dette er at 2NT da kan brukes som naturlig melding, samt at systemet
nok er mer naturlig og dermed litt lettere å holde styr på. Man kan godt velge å bruke
Lebensohl i kombinasjon med negative doblinger, men det er kanskje da mer aktuelt å bruke
dobling som straff, i hvert fall over majorinnmelding. Det er viktig å presisere at det finnes
mange varianter av Lebensohl, men at alle har utgangspunktet: 2NT-3♣ - 3♦ = for spill.
Det bør også nevnes at for de som følger Norsk Standard med negative doblinger etter
innmelding etter 1NT-åpning, kan det gi en gevinst å innføre kravpass, slik at:
1NT-2M-p-p setter opp krav for en nesten obligatorisk dobling fra 1NT-åpner, kanskje med
unntak av de gangene han har en 6-kortfarge, eller er svært godt utstyrt i innmelderens farge.
Slik får en også straffedoblet, samt at et uttak av doblingen vil varsle om svært tynne kort som
det er helt uaktuelt for åpner å gå videre på selv med god tilpass, om motparten melder over.
34

Tema 7: Spilleteknikk
Del 1: Spilleførers forberedelser
Spilleføring
Som spillefører bør du alltid gå gjennom denne sjekklisten:
• Hvor mange stikk må du ta, hvor mange kan du gi bort
• Tell sikre stikk, kartlegg hvor du kan få tak i stikk utenom de helt sikre
• Hva med tidsfaktoren; rekker du å godspille bestemte stikk før motparten får tak i betestikket?
• Hvem som bør slippes inn; er noen motstander farligere å slippe inn enn den andre? Er det
bestemte ugarderte kort som må beskyttes ved å slippe inn rett motstander?
• Tell tapere i fargekontrakt. Vurder så hva du kan få gjort med taperne (kaste dem på andre
ståkort, trumfe dem opp osv.)
• Tell stikk i grandkontrakt. Generelt: godspill ekstratikk før du tar toppstikk. Men om du
må slippe inn motparten må du vurdere om det medfører fare (kanskje har de etablert
beten?).
Når du går i gang med spillet skal du:
• Enten etablere ekstrastikk ved å godspille store kort, eller
• godspille langfargestikk
• spille opp mot kort du håper kan gi stikk
• trumfe opp tapere
• forsøk å danne deg et bilde av hvordan kortene sitter fordelt hos motparten (se
nedenunder). Om nødvendig still forutsetninger om hvordan de må sitte for at du skal
kunne vinne din kontrakt eller få det antall stikk du håper på.
Plassering av kortene
35

For å danne seg et bilde om hvordan kortene sitter fordelt hos motparten tar du i bruk de
opplysninger som finnes:
• Har motstanderen meldt? I så fall begge to? Bare den ene? Har den ene vist sterke kort
mht honnørpoeng, og følgelig er favoritt til å ha nøkkelkort du "leter" etter? Har den ene
vist langfarge, og i så fall sannsynligvis er kort i en annen farge du skal behandle? osv.
osv
• Gir utspillet en pekepinn på hvordan det sitter i den fargen?
• Har det at utspilleren ikke spilte ut en bestemt farge noen betydning? (for eksempel spiller
de fleste ut en honnør om de har ess-konge i fargen, og hvis den fargen du mangler "alt" i
ikke blir spilt ut kan det tyde på at utspilleren ikke har ess-konge. Slikt har betydning for
opptellingen av motpartens honnørpoeng.
• Har innledningen på motspillet noen betydning for hvordan du tror det sitter.
Om du har noe å gå ut fra: Forsøk å finne ut hvordan det mest sannsynlig sitter. Vurder så om
spilleføringen må legges opp etter den sitsen som er sannsynlig, eller om de forskjellige
fargene skal spilles i henhold til standard fargebehandling.
Del 2: Reverse Dummy
Er en teknikk hvor spillefører stjeler så mange ganger på den lengste trumfhånden at han gjør
den korte trumfhånden til hovedhånd. Det gir ikke ekstrastikk å stjele på den lange
trumfhånden uten at man stjeler så mange ganger at den korte hånden blir lengst. Med en 5-2
tilpasning må man i så fall stjele tre ganger på femkortshånden for å kunne kalle det en
”reverse dummy”. De gir tre stjelestikk, og om man så tar ut trumfen med de tre trumfene på
den andre hånden gir det seks i alt, ett mer enn om man bare tar ut trumfen. Å stjele på den
korte trumfhånden gir automatisk ekstrastikk ved at man – for eksempel med 5-3 – fortsatt har
fem trumfstikk på den lengste hånden etter å ha stjålet på den korte. Av og til er det imidlertid
ikke hensiktsmessig å stjele på den korte hånden.
Eks. på transparentgrunnlaget.
Del 3: Eliminasjon - Innspill
er en litt enklere teknikk enn skvis, selv om det finnes varianter av innspill som er nokså
kompliserte. Poenget med innspill er å tvinge inn en motspiller slik at han må gi spillefører
favør.
Stikkord:
• dobbeltrenons
• eliminasjon
• safety-play
Spillefører kan få favør ved at den motspilleren som blir innspilt må spille unna en honnør,
eller han åpne en farge spillefører helst ikke vil åpne selv. I trumfkontrakter kan ofte den som
blir innspilt være tvunget til enten gi favør fra en honnør eller spille til dobbeltrenons. Er det
trumf igjen på begge hender kan spillefører dra nytte av et dobbeltrenonsspill ved å stjele på
den ene hånden og kaste en taper fra den andre.
Mer om dette + eksempler på transparentgrunnlaget.
Del 4: Skvis
36

Squeeze; kommer av det engelske ordet, presse, klemme. Poenget med skvis er å tvinge en
(eller begge) motstander(e) til å forkaste et hold, mens spillefører kaster etterpå.
Forutsetninger for at en skvis skal kunne fungere er:
• En motspiller har holdet i minst to farger
• Den som har holdene må kaste før spilleførers trussel i minst den ene fargen.
Eksempel:
Nord
♠ ---
♥ 2
♦ E kn
♣ ---
Vest Øst
♠ --- ♠ 10
♥ 3 ♥ ---
♦ K D ♦ 9 4
♣ --- ♣ ---
Syd
♠ E
♥ ---
♦ 3 2
♣ ---
Syd spiller i trekortsposisjonen ut spar ess. Vest må kaste og er skviset. Om han kaster hjerter
3 kan spillefører kaste ruter knekt fra bordet, og hjerter 2 pluss ruter ess tar de to siste. Om
vest i stedet kaster ruter konge eller dame lar spillefører hjerter 2 fare, og bordets to ruter tar
de to siste stikkene.
Flere forutsetninger for å få til en skvis:
• Det må være forbindelser mellom spilleførers og blindemanns hånd.
• Det bør normalt være igjen ett kort mer enn de antall stikk spillefører rår over
Stikkord:
• isolere trusselen i en farge til bare en motspiller
• korrigere tempoet
• riktig ”timing”
• dobbelskvis
• trumfskvis
37

Flere eksempler på transparentgrunnlaget
Del 5: Diverse coups
• Bath Coup
• Merramic Coup
• Deschappeles Coup
• Vienna Coup
• Trumf Coup (trumfreduksjon)
Behandles med eksempler på transparentgrunnlaget
38

Tema 8: Signaler/konvensjoner i motspill
Del 1: Signaler
Det finnes forskjellig skoler når det gjelder hvordan man bør spille motspill. Det vi her skal
konsentrere oss om er de metodene norske eksperter stort sett følger. Norsk standard er
fundamentert i fordelingsutspill, fordelingskast, styrke og svakhetskast. Det mest vanlige er
norsk fordeling og lavt kort som styrke. I tillegg til disse grunnelementene benyttes
fargeskiftsignalet (Lavinthal) samt indikasjonskast på om man likte utspillet, eller ikke (i
grand, såkalt Smith- Peter).
Om man bruker lavt eller høyt som styrke, lavt eller høyt som positivt i ”Smith-Peterposisjoner”
er ikke det mest vesentlige. Viktigere er det at man har brukbare definisjoner for
når det er styrkekast, fordelingskast, Lavinthal og annet. En vanlig feil er å blande sammen
flere signaler i samme posisjon. Mange spillere liker at makkeren tolker sitt signal akkurat
sånn som han selv føler det, nettopp fordi han sitter og ser ned på sine egne kort! I det ene
tilfellet legger de toeren og tenker: ”makker skjønner nok at dette er interesse for kløver”
(Lavinthal). I noenlunde samme posisjon kan samme spiller legge toeren i fargen, og etterpå
utbryte: ”Du så da vel at jeg la styrke med toeren makker?”
Løsningen er å ha klare definisjoner. Et makkerpar som jobber godt med bridgen sammen,
og diskuterer slikt, vil ha mye større sjanser til å få til stabil bridge med gode motspill. Det er
ikke konvensjonene som er viktigst (lav-høy eller motsatt osv.) , det er definisjoner av
posisjonene som betyr mest!
Styrke og svakhet bør være fundamentet. Et påkast, enten første gang man saker, eller på
utspilt farge, bør være styrke- eller svakhetskast. Så lenge det KAN være interessant for
makkeren er et påkast i disse posisjonene styrke- eller svakhetskast.
Fordeling benyttes på utspilt kort og når man følger farge. Dessuten spilles fordeling tilbake
(for eksempel, stikker med esset og spiller åtteren tilbake fra ess-8-2, men den minste fra ess-
8-5-2). Man spiller dog ikke fordeling tilbake i situasjoner hvor man gir (eller forsøker å gi)
makker en stjeling (da er det fargeskiftsignal)
39

Del 2: Lavinthal
Signal som brukes i situasjoner hvor det opplagt skal skiftes farge. Hvor opplagt det er at det
skal skiftes farge er et definisjonsspørsmål. En vanlig definisjon er for eksempel når man
spiller ut et ess i fargekontrakt, og det er singelton hos blindemann. Da skal det normalt
skiftes, og makkeren til ess-utspilleren legger lavt om han ønsker laveste rangerte farge, høyt
om han ønsker den høyeste rangerte.
Eksempel:
Nord
♠ 2
♥ E K 10 9
♦ K 4 3 2
♣ K 4 3 2
Vest
♠ E K 10 4
♥ 4 3 2
♦ kn 8 5
♣ kn 8 5
Her spilles spar ess ut mot hjerterkontrakt. Situasjonen
defineres som fargeskift/Lavinthal-posisjon. Om øst legger
et lite kort bør vest vri til kløver (laveste rangerte). Legger
han et høyt kort skiftes til ruter. Om øst legger et kort som
åpenbart er ”midt-i-haugen” indikerer han at han ikke har
spesiell interesse av verken ruter eller kløver. La oss si øst
legger spar 3 på ess-utspillet. Da bør vest skifte til kløver
knekt. Siden det er siste gang han er inne bør han vri til
den største i håp om at det kanskje er slik:
Nord
♠ 2
♥ E K 10 9
♦ K 4 3 2
♣ K 4 3 2
Vest Øst
♠ E K 10 4 ♠ kn 9 8 7 3
♥ 4 3 2 ♥ 5
♦ kn 8 5 ♦ 10 9 7 6
♣ kn 8 5 ♣ E D 10
40

Syd
♠ D 6 5
♥ D kn 8 7 6
♦ E D
♣ 9 7 6
Med kløver knekt i skift fra vest i andre stikk tar øst vest raskt de fire første stikkene. Om han
vrir til ruter eller trumf blir det imidlertid ti stikk på spillefører. Han stjeler to spar og kaster
en kløver på ruter konge. Øst kan godt ha motsatte kort i minor. Da legger han spar knekt på
utspillet. Vest finner motspillet med 100 % sikkerhet. Hvis man ikke bruker Lavinthal vil vest
i denne situasjonen ha bare 50 % sjanse for å treffe. Å øke fra 50 til 100 % treffsikkerhet er
ingen dum idé om man ønsker å gjøre det godt i bridge!
En annen veldig frekvent Lavinthal-posisjon er når man gir makker en stjeling (eller tror det
kan være til stjeling man spiller). Om makkeren stjeler, har han god bruk for å vite hvilken
farge han som ga stjelingen vil ha tilbake. Kanskje er det inntak slik at nok en stjeling kan
oppnås. I slike posisjoner gir man tydelig fargeskiftinteresse kun om man har esset eller
kongen i en av de to aktuelle fargene. Har man ikke det spilles normalt et kort ”midt-ihaugen”.
Dette fordi han som får stjelingen eventuelt skal kunne underspille sitt ess for å få
inn makker slik at nok en stjeling kan oppnås.
Lavinthal forekommer også i grand, selv om fordeling og styrke/svakhet har større frekvens
der. En situasjon som opplagt er aktuell er når man godspiller sin egen farge. La oss si at du
sitter med:
♥ K D kn 10 9
Du har meldt fargen og makker spiller ut åtteren som ser ut som dobbelton. Du bruker nieren i
første stikk. Spillefører lasjerer ofte da med esset sitt. Nå kan du enten fortsette nedenfra, eller
ovenfra idet du presser ut esset. Nieren legges i første stikk så makker får et bilde over
hvordan fargen egentlig sitter. Men fortsetter du med kongen i neste stikk har du inntaket ditt
(eller potensielt inntak) i høyeste rangerte farge!
Del 3: Smith-Peter
Indikasjonspåspill i grandkontrakter.
Dette er en konvensjon hvor både utspiller og makker viser ved sitt første avkast om han likte
utspillet eller ikke. Det kan hjelpe den som kommer inn slik at han kan finne skift til annen
farge, noe som ikke sjelden er helt avgjørende, selv om det å fortsette i den fargen makker har
spilt ut VELDIG ofte er det riktige! Både utspiller og makkeren skal indikere om det så bra ut
med utspillet. En vanlig situasjon for utspillerens makker er denne:
Nord
♠ 4 2
Øst
1) ♠ D 10 3
2) ♠ D 3
3) ♠ D kn 3
4) ♠ K D 3
41

5) ♠ kn 10 3
Her har du noen typiske farger hvor makker spiller ut en liten spar mot grandkontrakt. I
tilfelle 1) og 2) legges damen i første stikk. Så, idet spillefører går på en farge, skal øst
indikere om han likte utspillet, eller ikke. Noen bruker lavt som oppmuntring i Smith-Peterposisjonene,
noen bruker høyt kort. Det er ikke avgjørende, så her kalles for ettertiden kastene
bare som positive eller negative. I tilfelle 1) bør øst legge positivt. Tieren gjør at øst normalt
ønsker makkeren skal spille mer spar. Har han VELDIG lyst på et skift til annen farge leger
han selvsagt negativt, selv om sparen hans er bra. Om utspilleren for eksempel har knekten
tynt femte er det viktig for ham å få positivt signal. Det vil være galt å fortsette med spar fra
knekten tynt om øst har tilfelle 2). I tilfelle 2 legges negativt, øst har ingen spesiell grunn til å
be om mer spar. I tilfelle 1) kan ikke øst ha dame, knekt selv om signaliserer positivt da han i
så fall ville lagt knekten i første stikk. I tilfelle 3, 4 og 5 gir øst normalt positivt signal, etter å
ha lagt henholdsvis knekten, damen og tieren i første stikk.
Dette er ”læreboksposisjonene”. Det finnes mange beslektede posisjoner og kombinasjoner.
Jobb litt med det! Diskuter! Felles for dem er at man ved første påspill skal indikere om
utspillet virket godt eller ikke. Husk at også utspilleren også skal indikere positivt eller
negativt. Det kan godt være utspillerens makker som først kommer inn og faktisk bør skifte
farge (selv om det ikke er så vanlig). SMITH- PETER gir i alle fall makkerparet muligheter å
finne skift til annen farge de gangene det er aktuelt og nødvendig.
(Unntak fra Smith-Peter posisjonene: Om spillefører har en lang farge som skal godspilles,
og det ene motspilleren kan ha sjanser til å forhindre fargen fra å bli brukt ved å lasjere
tilstrekkelig antall ganger, legges fordeling. Da vil neste påspill være Smith-Peter.)
42