Tre skiturfortelli - Bokselskap.no

et omskrevet vers fra Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Arne (1858):
«Undrer mig på, hvad jeg får at se / over de høje fjelle? / Øjet møter nokk bare
sne –: / rundtomkring står det grønne tre, / vilde så gerne over, / tro, når det
reisen vover?» (Bjørnson 1858: 122). I sin original uttrykker versene Arnes
lengsel etter å komme seg vekk fra slitet, bort fra hjembygda, legge de
bygdemuraktige fjellrekkene bak seg. Schmelck og Bjørnsons Arne forenes i
lysten på nye erfaringer. Men deres higen går i motsatt retning. Bondegutten
Arne lever i et slags sosialt og økonomisk fangenskap på bygda og vil ha frihet.
Den belevene bymannen Schmelck ønsker et avbrekk fra Kristiania og vil ha
friluft. Den fritida Schmelck boltrer seg i, er ikke fattige 1800-tallsbønder forunt.
Idet Schmelck resirkulerer Bjørnsons vers og transformerer Arnes «jeg» til et
allment «man», tematiserer de ikke lenger noen oppbruddslengsel, men
forventninger om hvilke syn, inntrykk og opplevelser som venter en i høyfjellet.
Fjellturer – sommer som vinter – beror på en forestilling om at fjellet lokker, at
det er vakkert, at inntrykkene man får der oppe er verdifulle. Slike holdninger er
ikke selvsagte. De har en rekke (idé)historiske, sosiale og økonomiske
forutsetninger. Mot en slik bakgrunn blir det ingen overaskelse at skiløping, som
fritidssyssel og rekreasjon betraktet, ikke alltid kom høyt på Venstre-pressens
agenda. Det var andre prioriteringer som gjaldt der i gården.
7 Spenningen mellom Venstre og Høyre griper inn i de tre foreliggende
tekstene på også andre og mer direkte måter. Den unge og ukjente Fridtjof
Nansen (1861–1930) forteller om hvordan hans vandrende jeg må hanskes med
en skokk vestlandsbønder uten den minste greie på skiløping. Han kaller dem et
collegium politicum (Nansen 14). I første omgang kan denne merkelappen leses
som en litterær allusjon. Nansen låner sin latin fra Ludvig Holbergs komedie Den
politiske kandstøber (1722). I dette stykket opptrer en gruppe legmenn og
dilettanter som selvsikkert diskuterer politiske emner de ikke har innsikt i.
Diskusjonsklubben kaller seg nettopp «Collegium Politicum» (Holberg 1923: 10).
Nansens allusjon har imidlertid også en ikke-litterær referanse. Johan Sverdrup,
som vinteren 1884 var Venstres strateg og spydspiss i den konstitusjonelle
striden, hadde et par tiår tidligere frekventert en opposisjonell kollokviegruppe
som spøkefullt kalte seg collegium politicum. Da stortingsopposisjonen utover
1870-tallet i økende grad samlet seg under Sverdrup, forble dette kallenavnet
converted by Web2PDFConvert.com