Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

hadde familien Mamontov opprettet en skole, hvor det fantes et lite treskjærerverksted. 187 Dette
ble senere utgangspunktet for møbelverkstedet på Abramtsevo, som var et kombinert forsøk på å
bedre bøndenes sosiale kår og fremme kunnskap og ferdigheter om den ”evige vakre
folkekunsten (narodnoe iskusstvo)”, Fabrikkproduserte gjenstander var ikke kunst, ifølge
Polenova, men bøndenes utskjæringer derimot hadde et fullendt kunstnerisk uttrykk.
Gjennom studier av bondekunsten observerte Polenova at hver eneste gjenstand hadde en
særpreget dekor. Dette oppfattet hun som at den lokale treskjærer "uttrykte et naturlig
kunstnerisk behov". For å arbeide i tråd med folkekunstens metoder og krav til særpreg ble hvert
enkelt møbel egenhendig designet av Polenova. Denne forestillingen var så sentral at da
møbelproduksjonen økte og det ble umulig å tegne nok originale skisser, trakk hun seg fra
verkstedet i 1894. 188
Munthe/Polenova og romutsmykningens betydning for det nasjonale
Munthe arbeidet også med møbler i en nasjonal stil, men i motsetning til Polenova organiserte
han ikke noe møbelverksted med sosial profil. Aubert beklaget offentlig i tidsskriftet Norden i 1902
at Munthe ikke var i besittelse av den engelske arts & crafts bevegelsens leder, William Morris,
administrative evner til å lede et allsidig kunstverksted. 189 Munthe var i større grad en estetisk
teoretiker, men i enkelte kunstneriske prosjekter anes Morris idéer om møbeldesign og
romutsmykning. Munthes mest kjente romutsmykning var Eventyrværelset på Holmenkollen
Turisthotell fra 1896 (brent i 1914). Rommet forsøkte han å lade med en mytisk stemning som
gjenskapte nasjonens heroiske fortid, og som i sine illustrasjoner og vevtepper utviklet han her en
gjennomgående nasjonal stil ”basert på rytme, klang og karakter”. De mørke treveggene og de
utskårete fantasihodene bidro til et stemningsmettet samspill mellom rom og møbler.
Munthes stil er tilsynelatende mer abstrakt og dekorativ enn Polenovas ofte mer forfinede,
detaljerte stil i møbler. Men hvis vi sammenligner Eventyrværelset med et av Polenovas siste
arbeider Døren til Baba Jagas hus (1894), heksen i den russiske eventyrverden, ser vi en større
likhet med Munthe. Dørens forside er utskåret med stiliserte motiver av busker og stauder og
skaper forventning om at en mytisk eventyrverden ligger gjemt bak den. Døren kan i overført
betydning ses som en inngang til en russisk folkelig forestillingsverden Polenova forsøkte ”å
vekke til live” de siste fire årene hun levde. Hun så det som et hederstegn da kunstkritikeren
Stasov skrev og sa at "døren kunne være laget av en anonym mester fra det gamle Russland.
(...) For meg er dette bare fantastisk, bare legendarisk. Gamle russiske eventyr og poesi
gjenoppstår, det gamle Russland kommer liksom glidende fram fra en tusenårig skodde i det
fjerne". 190
187 I skolens treskjæringsverksted var det viktig at bøndene lærte å bevare den gamle treskurdens
tradisjoner. Mamontova fryktet at opplæringen i nedarvede framstillingsteknikker ikke lenger var en
naturlig del av barns og ungdoms sosialisering. Natalja Polenova skriver i Abramtsevo. Vospominanija
(Moskva 1922), s. 46: ”På landsbygda som ble berøvet sin arbeidstyrke, var jordbruket nedadgående og
fattigdommen økende. Ved å etablere et snekkerverksted håpet Elizaveta Grigorevna å gi bøndene mulighet
til å la være å sende barna til byene for opplæring, ikke skille dem fra deres familier, men å trene dem som
lokale kunsthåndverkere”.
188 Det kunne f.eks. være like skap, men Polenova ønsket at mønstrene og dekoren skulle være forskjellige.
Maria Fedorovna Jakunsjikova overtok viktige administrative oppgaver etter Polenova, mens produksjonen
ble ledet av en tidligere elev Jegor Zelenkov. Han satte i produksjon de mest populære og vellykkete
arbeidene til Polenova og møblene på Abramtsevo forfalt etterhvert til rutine og masseproduksjon.
189 Andreas Aubert Norden (1902), s. 139-141. Artikkelen går foruten dette ut på å hylle Munthes innsats
for ”vår nasjonale kultur (...) Det er nettopp hans indsats av nye dekorative tanker og av en fritt skapende
fantasi vår kunstneriske kultur for øyeblikket trenger”.
190 Sakharova, J.V. V.D. Polenov, E.D. Polenova. Khronika semi khudozjnikov (Moskva 1964), s. 507.
Stasov sier videre at hun viser ”en uvanlig kjærlighet og lidenskap til vår nasjonale karakters form og
farger”.