Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

pomorhandelen en høyst integrert del av økonomien til lokalsamfunnene langs kysten av Nord-
Norge ned til Lofoten, i tida etter og fram til avviklingen fortsatt særlig viktig for mange forholdsvis
isolerte kystsamiske fjordstrøk. Et mål på denne typen økonomisk betydning er også den
økonomiske ruin banker og firmaer nordpå opplevde da handelen brøt sammen; de satt plutselig
tilbake med store mengder verdiløs rubel.
Og da er vi inne på det økonomiske system pomorhandelen representerte. For lokalsamfunnene
var den primært en del av det husholdsøkonomiske systemet, som ikke siktet mot
kapitalakkumulasjon, reinvestering og innovasjon, men mot opprettholdelse av husholdet og sterk
grad av selvforsyning. Presset mot denne økonomien økte naturligvis med moderniseringen og
de markedsøkonomiske integrasjonsprosesser, især etter om lag 1870. Selv om også deler av
pomorhandelen etter hvert ble trukket sterkere inn i markedsøkonomien, bidro den gjennom det
sterke elementet av tuskhandel like til det siste til at det nordnorske økonomiske system fortsatt
ved inngangen til mellomkrigstida i så sterk grad bar preg av husholdsøkonomi. Sammenbruddet
av handelen bidro derfor også tilsvarende til at omstillingene i økonomien i mellomkrigsåra ble
oppfattet som så dramatiske, især for kystsamene, som opplevde denne tida som en
”fimbulvinter”.
Så er vi ved det siste punktet i foredraget, de aspekter ved pomorhandelen som har å gjøre med
mentalitet, historisk minne, symbol – altså med kultur i vid forstand av begrepet.
Det er lett å se at pomorhandelen ga ulike kulturelle gevinster, materielle så vel som immaterielle,
noe jeg alt har berørt. Det mest kjente er naturligvis det felles språket, russenorsk, eller ”moja-påtvoja”-språket
som det også ble kalt. Det var verken russisk eller norsk, selv om det heter at
russerne trodde de snakket norsk og nordmennene trodde de snakket russisk. Men de forsto
hverandre: ”Drasvi, gammel go ven på moja” (Goddag, min gamle venn). ”Nogli da tvoja reisa på
Arkhangel outsuda?” (Hvor mange dager har du brukt på reisen fra Arkhangelsk?) ”Tre vegel,
grot stoka på gaf”. (Tre uker, sterk storm på havet).
Det historiske minnet lokalt om pomorhandelen er sterkt og entydig positivt, så sterkt og så
entydig at det nesten minner om historiske myter om en forgangen ”god tid”, om ”storhetstid” –
om en gullalder for den nordnorske kystbefolkningen. Utsagnene i minnematerialet av denne
typen er legio. I vårknipa hvert år ventet man med lengsel etter pomorene; som det heter fra
Kiberg: Når vårtåka meldte seg på fjellet ved fiskeværet, visste man at isen i Kvitsjøen hadde gått
opp og at seilene på pomorskutene om få dager ville vise seg over horisonten i sørøst. Og når de
ankom: ”Vet du – det var akkurat som Gud hadde kommet”. Og så husket man i tillegg all
vennskap, de gode lukter, bon-bon’en, de fargerike klær, og balalaikaen og sangen naturligvis. I
sjøsamisk miljø ble pomorhandelen nedfelt blant annet i en episk joiketekst i Varanger, som
maler handelen og den kulturen den representerte i sterkt positive skildringer.
Det historiske minnet har nesten til overmål vist seg i tida etter perestroika og glasnost, med
åpningen av grensen i nord mellom de to land. Tidsrommet mellom pomortida og dagen i dag blir
i dette minnet nærmest sett på som en historisk parantes, som enslags uekte lodning i den felles
nordlige historie som landene deler. I dette minnet har nettopp ordet ”pomor” en særdeles sentral
posisjon. Det framstår ikke bare som symbol på en forgangen ”god tid”, men også på
mulighetene i dag og løftene for framtida, og det brukes som argument og legitimering av
entrepriser. Ordet er gjenoppvekket i et utall sammenhenger siden 1980-tallet, på begge sider av
grensen, for eksempel i navn på universitet, museum, handelsfirma, reiselivsbedrifter, byer (som
”Pomorbyen Vardø”), sangkor, restauranter, vodkamerke osv. Det historiske minnet knyttet til
betegnelsen er naturligvis, som alle historiske minner, skjønnfarget av ettertidsopplevelser og
sortert mot det ønskede, slik at elementer som oppfattes som mindre positive gjerne viskes bort,
som for eksempel den delen av minnematerialet som forteller om fattige pomormatroser, brutale
prinsipaler og en undertrykt russisk bondestand.
Imidlertid er den seighet og transformasjonsevne som denne historiske foreteelsen har vist
gjennom minnematerialet, i seg selv interessant og tankevekkende. Så sterke minner blir ikke til
ex nihilo – ut av ingenting. Historiske foreteelser gjentar seg neppe, men vi frigjør oss aldri lett fra
den, de kleber seg til oss ”som jord til bondens spade” (som en fransk historiker uttrykker det); de