Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

handelskontakt i Kvitsjøområdet, Bjarmeland, da med nordmennene som sjøfarere. Disse
”bjarmelandsferdene”, som for øvrig ikke alltid var fredelige – de kunne av og til arte seg som
små felttog – opphørte på 1200-tallet, altså 3-400 år etter oppstarten. Men handelskontaktene ble
ikke helt brutt med dette. I senmiddelalderen fikk de nye former, gjennom utviklingen av de
såkalte ”lappmarkedene” i innlandet og de indre fjordstrøk, med handelsstevner vinterstid. Ved
midten av 1500-tallet, som resultat av de vesteuropeiske sjøfarende nasjoners gjenoppdaging av
Kvitsjøen og handelsmulighetene her – handelen ”østenhavs” som det ble kalt – ble slike
markeder også lagt ut mot kysten og aktivisert om sommeren, altså i seilingssesongen. Det mest
kjente av disse markedene i grensestrøkene var markedet ytterst på Fiskerhalvøya (Kjørvåg på
norsk, Kegor på russisk).
Men etter alt å dømme var det en ny fase i de norskrussiske handelsrelasjonene i nord som ble
introdusert ved den russiske seilasen i Øst-Finnmark ved slutten av 1600-tallet. Forklaringen
ligger trolig i en kombinasjon av to forhold. På den ene siden var Kvitsjøområdet inne i en sterk
utvikling både bosettingsmessig og økonomisk, der det ikke minst ble satset på skipsfart. Det var
jo på denne tid Peter den Store bestemte seg for å satse på Arkhangelsk som Russlands nordlige
vindu mot Vesten, samtidig som byen stadig fikk befestet sin posisjon som det regionale senter
(byen var blitt formelt etablert i 1584). Byen ble endepunkt for den store varestrømmen langs
flodene fra de indre områder av Russland, med korn og tømmer som de viktigste vareslag. Og
byens fiskemarked ble det sentrale omsetningssted for fisken fra Nord-Norge. Den sterke
folkeøkningen og urbaniseringen førte etter alt dømme til at russerne ikke var selvforsynt med
fisk, det desidert viktigste produktet de handlet til seg i Norge. Fisk var jo også viktig matvareslag
på grunn av den ortodokse fasten. På den andre siden var Finnmark nærmest konstant rammet
av forsyningssvikt av nødvendige varer som korn og fiskeutstyr på grunn av svakheter ved det
dansknorske handelssystemet. Russehandelen utviklet seg dermed i det vakuum som
forsyningssituasjonen innebar. Den ulovlige handelen hadde etter alt å dømme et stort omfang og
ble sterkt fristende selv for de monopoliserte lokale kjøpmennene, ja til og med for enkelte
embetsmenn som lot seg friste av en ekstrainntekt.
Vi kan grovt operere med tre kronologiske faser når det gjelder utviklingen av pomorhandelen.
Første fase: ulovlig, men tolerert handel, til 1789
Den første fasen er fra oppkomsten fram til 1789 da handelen ble legalisert, i begrenset omfang.
Særtrekkene ved handelen i denne perioden er for det første at den formelt var ulovlig, men langt
på vei tolerert. For det andre ekspanderte handelen fra sitt opprinnelige kjerneområde i Varanger
suksessivt vestover. I 1725 hører vi om ei russeskute som handlet ved Tromsø; noen år tidligere
hadde russerne trolig kommet til Vannøy i Nord-Troms. Etter om lag 1760 var pomorhandelen
langt på vei blitt en etablert foreteelse langs hele kysten av Finnmark og Troms, med enkelte
besøk til Lofoten, Vesterålen og videre sørover til Salten. Det ble en etablert praksis at enkelte
havner, især Vadsø og Vardø, fungerte som transitthavner for russiske varer vestover. Vi kan
også se at rubler ble benyttet i handelsoppgjørene mellom russiske og norske partnere og at
rubelen etter hvert også ble akseptert som lokalt betalingsmiddel flere steder i Nord-Norge. En
grunn til at det ble sett gjennom fingrene med handelen, var det gode diplomatiske forholdet
mellom Russland og Danmark-Norge gjennom store deler av 1700-tallet. På den annen side er
det også lett å se at dansknorske myndigheter var mer aktsomme i ufredstider, som under
Sjuårskrigen (1756-63), og mindre aktsomme i perioder med uår og mer dramatisk svikt i
forsyningsstuasjonen i Nord-Norge, som i 1740- og 1770-åra. På denne måten etablerte det seg
en tradisjon som over tid stadig ble sterkere og som også har nedfelt seg markant i folkeminnet,
nemlig pomorhandelen som sikkerhetsventil for Nord-Norge i krisetider, russerne som venner i
nød. Dette ble konkret opplevd både under Napoleonskrigene og Krimkrigen: Russerne kom med
korn tross handelsforbud og blokade.
Et tredje trekk ved pomorhandelen som utviklet seg i denne fasen, og som også forble et viktig
trekk gjennom hele handelens historie, var preget av byttehandel, eller tuskhandel som det gjerne
ble omtalt som (av tysk ”tauschen”), der vare ble byttet mot vare, med korn fra øst og fisk fra vest
som basalvarene. Et særlig sterk element ved handelen var at den foregikk om sommeren da