Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

Daas og Jens Andreas Friis' skildringer av sin ferd i grenseområdene mot Norge og Finnland i
1867. Dette var bøker som alle sammen fikk en temmelig vid utbredelse i Norge. Russere var
også på farten i vårt land, men vi har ingen reiseskildringer fra denne tiden som kommer opp mot
Hansteens, Daas og Friis' bøker. Norge hadde – forståelig nok – ikke samme interesse for
russere som Russland for nordmenn.
Av de tre ovennevnte professorer er Daa av spesiell betydning for oss. Han var en mann med
vide interesser og originale meninger, og den slaviske verden synes å ha opptatt ham spesielt. I
1851 utga han avhandlingen ”Om den litauiske Folkestammes Forhold til den slavoniske”, det
første norske videnskapelige arbeide om slaviske sprog. I 1873 møter vi ham igjen, denne gang
som redaktør av ”Tids-Tavler”, hvor forhenværende rektor ved Tromsø lærde skole, Hans Blom,
publiserte et utvalg russisk litteratur, deriblant dikt av Pusjkin og andre lyrikere.
Hans Blom er en viktig person i de norsk-russiske kulturforbindelser. I ham forenes den folkelige
kontakt det lenge hadde vært mellom russere og nordmenn i nord, med den akademiske
studietradisjon. Foruten å oversette skrev han en liten bok om den russiske kirke og fremfor alt en
stor russisk grammatikk (1878) – den første i Norge. Tromsøs betydning for russiskstudiets
oppkomst i vårt land blir enda tydeligere når vi nevner at Blom noen år senere fikk følge av Carl
Olaf Fosse, som i 1894 utga en russisk grammatikk – riktignok kortfattet – og som ble den annen
nordmann som oversatte direkte fra russisk.
Når vi nærmer oss slutten av århundret, kommer oversettelsene hyppigere. I åttiårene utgis både
Turgenev (81), Dostojevskij (83) og Tolstoj (87) i vårt land, og i 1894 presenterer Fosse (sammen
med den russiske emigrant Abraham Kaaran) Anton Tsjekhov. Det kan utsettes mye på
oversettelsene fra denne tiden og langt fremover – ofte er de gjort fra tysk, fransk eller engelsk,
og ikke sjelden er de frisert og beskåret. Men selv sekundæroversettelsenes har betydd overmåte
mye som kanaler for kunnskap om opphavslandets kultur.
Men oversettelsene går også den andre veien; Ibsen blir en svært viktig figur i Russland mot
slutten av århundret. Tidspunktet gjør for øvrig sitt til at Ibsen-resepsjonen av nordmenn kan
oppleves som nokså spesiell: Ibsen oppfattes i 1890-årenes Russland primært som en
symbolistisk dikter, ikke som realist. Men Ibsen står ikke alene, for norsk litteratur generelt er
populær i Russland i denne perioden. En grunn er alt nevnt – at også norsk kunst på denne tiden
står i fremste rekke i Europa, en annen er at Russland nettopp under symbolismen fokuserer på
sin identitet som en nordlig nasjon – og dermed retter blikket mot sine naboer i Norden.
Nest Ibsen er Hamsun det store norske navn i Russland; og dessuten blir han for nordmenn en
viktig Russlands-formidler med sin bok ”I Æventyrland”, den eiendommelige beretningen om
reisen til Kaukasus i 1899. Men russernes kjærlighet til norsk diktning stanser ikke ved Hamsun;
det kan nevnes at i 1890-årene kom Bjørnsons samlede verker på russisk i 12 bind.
Og russiske og norske diktere leste hverandre; Tsjekhov hadde et meget ambivalent forhold til
Ibsens dramatikk, mens Ibsen anså Tolstoj ”for en stor mann når han ikke er forrykt” – for bare å
nevne et par eksempler.
Det var mange som hadde en hånd med i oversettervirksomheten på russisk side, men fremfor
alle andre må ekteparet Peter og Anna Hansen nevnes – han dansk, hun russisk av fødsel, altså
den perfekte kombinasjon for oversettelse begge veier mellom russisk og de skandinaviske sprog
(ikke bare dansk). Fremdeles leses norske klassikere i Hansen-oversettelse i Russland.
Til slutt må en viktig norsk begivenhet helt i slutten av perioden nevnes: Olaf Brochs utnevnelse til
dosent i slavisk filologi ved universitetet i 1896 og til professor i 1900. Dermed var grunnen lagt
for et systematisk russiskstudium i vårt land, og Broch selv ble ved sine tallrike artikler om ulike
russiske forhold en viktig formidler, samtidig som hans oversettelser av sentrale verker etablerte
en ny og bedre standard.