Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

Likevel måtte han ofte vente til det kjedsommelige. Etter ankomsten til St. Petersburg ønsket Bull
egentlig å reise rett videre til Moskva uten å gi konserter, men igjen ble han sittende fast.
Russland hadde i nesten tre år vært hjemsøkt av hungersnød. De fleste mennesker var blitt
fattigere, og ingen av de kunstnerne som Bull møtte på sin vei nordover, hadde hatt noe særlig
utbytte av konsertene sine.
I St. Petersburg var Bull en hyppig gjest hos den italienske diplomaten Carlo Rossi, som hadde
oppholdt seg i den russiske hovedstaden siden 1838. Han var gift med den berømte sangerinnen
Henriette Sontag (1806-1854), som med sin koloratursopran hadde lagt hele Europa for sine
føtter i slutten av 1820-årene. Bull nølte med å spille offentlig, for han syntes betingelsene var for
dårlige, og han kom seg heller ikke videre til Moskva som planlagt. Årsaken var både dårlige
veier og det faktum at tsaren med sitt følge hadde beslaglagt alle hester på skyss-stasjonene til
sin egen reise. Det kan også ha vært andre grunner til at Bull ble forsinket. Et usignert brev som
han fikk mens han var i Warszawa tyder på at han var omsvermet av en kvinne høyt oppe i
aristokratiet, og fra tiden i St. Petersburg eksisterer det et annet usignert brev, som tyder på
relasjoner som kan ha vært noe mer enn et vennskap: ” Crois-moi que si je m'interesse à toi c'est
que je t'aime plus que moi-même ” (Tro meg, når jeg interesserer meg for deg, så er det fordi jeg
elsker deg mere enn meg selv). Til sin mor skrev han at han trengte ro etter så mange anstrengelser:
”Siden vi saaes sidst har jeg givet flere hundrede Concerter og døiet Kulde og Hede og
Nattevaagen; det bider paa i Længden.” (brev til moren 12.5/15.5.41). Samme dag orienterte han
Félicie om at han hadde bendelorm, som han tok medisiner mot. Et lyspunkt i tilværelsen var
noen sjøkapteiner fra Bergen, som han feiret 17. mai med . 306
Da det ble allment kjent at han ville reise fra St. Petersburg uten å gi konserter, ble han oppsøkt
av representanter for orkestret som bønnfalt ham om i alle fall å gi en konsert, om ikke annet, så
for å avsanne ryktene om at orkestret var skyld i at han ikke ville opptre. Bull aksepterte å spille
på betingelse av at man arrangerte alt for ham. Av brevene kommer det frem at han begynte å
lengte etter familien og hadde behov for å reise hjem. Det var tydelig at han mistrivdes og at han
til tider følte seg som i et fengsel. Ikke minst led han over at han var alene med alle sine
problemer. Han håpet på en vellykket konsert, og ville før avreisen kjøpe mange vakre ting som
var rimelige i Russland og som det var vanskelig å få tak i andre steder. Han hadde kjøpt
persiske og astrakhanske stoffer. Han var også ute etter sjeldne ting som spisebestikk, blandet
med gull, sølv og stål (brev til Félicie, 22.5.1841).
Bulls andre opphold i Russland ble langt fra så vellykket som han hadde håpet på, og det gikk
derfor mange år før han igjen gjestet landet.
Ole Bulls 3. Russlandsreise i 1866
Det skulle gå 25 år før Ole Bull igjen fant veien til Russland. I mellomtiden var tsar Nikolai I død,
og hans sønn Alexander II (1855-81) hadde overtatt. Bull besøkte Russland i 1866 og 1867.
Disse to årene skal i følge biografene ha vært den lykkeligste tiden i Ole Bulls liv, men
opplysningene om oppholdene er likevel meget sparsomme. Forfatteren Jonas Lie skrev i sin
biografi, at Bull ”med det gamle vante Bifald optraadte i St. Petersburg og i Moskva”. Sara Bull
fatter seg likeledes i korthet, men skriver: ”He used to say that no professional trip ever gave him
more pleasure, and he would not venture to repeat it” (Sara Bull 1886:249). Mortimer Smith
skriver i sin biografi (1960:188) at den vellykkede turneen ikke minst skyldtes det faktum, ”at han
hadde med seg en tyveårs russisk pike som nettopp på den tid var hans protegé”. Kilden for
denne opplysningen har foreløpig ikke latt seg verifisere.
Ole Bull skal også ha vært innblandet i politikken. Den amerikanske journalisten J. Jay Watson
omtalte dette i en artikkel i New York Herald i 1867. Alexander II (1818 – 1881) hadde i sin
regjeringstid satt i gang en rekke reformer, men det kunne ikke dempe en voksende uro, ikke
minst i studentkretser. I 1866 forsøkte studenten D.V. Karakozow å drepe ham i et attentat.
306 “Avant-hier quelques capitaines de vaisseau arrivant directement ici de Bergen ont été me voir et nous
avons célébré le 17 Mai chez moi.". (Brev til Félicie, 22.5.1841 ; Ms. 953/II/4)