Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

spilt en rolle i den norske nasjonsbyggingen. Nasjonsbygging krever jo også avgrensning mot
andre i negativ forstand, man trenger en kontrast som kan tydeliggjøre ens eget selvbilde.
Spørsmålet er om Russland kunne ha spilt noen rolle her, som “the constituting other”, som Iver
Neumann ville ha sagt. Men det ligger i nasjonalismens natur at den krever avgrensning først og
fremst i forhold til dem som står en nærmest. Det vil som oftest være områder som kulturelt
adskiller seg relativt lite fra vårt eget. Nettopp den korte avstanden blir en trussel mot vår egenart
ved at vi risikerer å bli forvekslet med eller oppslukt av den andre. Derfor må de kulturforskjellene
som tross alt finnes, blåses opp og tydeliggjøres.
Det er også vanskelig å se at nordmenns selvbilde i særlig grad har vært preget av vårt syn på
Russland. Til det var kulturbarrierene for solide og uoverstigelige, og av den grunn var de kanskje
heller ikke så problematiske. Den norske kulturelle nasjonsbyggingen var først og fremst basert
på en avgrensning mot Danmark, som gjennom den såkalte “firehundreårsnatta” hadde satt så
sterkt preg på norsk språk og kultur. Når det gjaldt det historiske grunnlaget for den norske
nasjonalstaten foregikk avgrensningen både overfor Danmark og Sverige, mens den politiske
avgrensningen i mer snever forstand først og fremst var rettet mot Sverige og manifesterte seg
gjennom unionskampen, som altså til slutt ble kronet med oppløsningen av den svensk-norske
unionen i 1905.
Det er først og fremst på dette punktet man etter min mening kan si at Russland spilte en rolle i
den norske nasjonsbyggingen. Og det er her at det utvikler seg nyanser i synet på vår store nabo
i øst. Det ser ut som om det negative synet på Russland dominerte så lenge nordmenn deltok i
geografisk mer vidtfavnende bevegelser som skandinavismen og pangermanismen, dvs. former
for nasjonalisme som krevde større fellesskap. Historikeren P.A. Munchs anti-russiske innstilling
hadde antakelig sammenheng med at han var sterkt påvirket av pangermanismen, som satte
“den germanske Frihed” opp mot panslavismen og “Østens Despoti”. Når det gjelder
skandinavismen var situasjonen mer tvetydig. Man kan se på denne bevegelsen som en
skandinavisk mobilisering mot pangermanismen og en avgrensning mot den tyske kulturen, som
var nødvendig for å beskytte de skandinaviske landenes kulturelle egenart. Men skandinavistene
tok også inn over seg den svenske frykten for Russland, som i 1809 hadde erobret Finland og ble
sett på som en stadig trussel mot Sverige fra øst. Når vi på 1840- og 1850-tallet finner sterkt antirussiske
uttalelser f.eks. hos historikeren Ludvig Kristensen Daa, hos juristen og den politiske
forfatter Bernhard Dunker – samt hos Bjørnstjerne Bjørnson, hadde det sammenheng med deres
skandinavisme (senere endret Bjørnson, som vi skal, syn på Russland).
Men hvis vi flytter oss ned på det norsk-svenske unionsnivået, var det faktorer som virket i
motsatt retning, og jeg tror man kan si at Norge, perioden sett under ett, hadde en litt spesiell
relasjon til Russland. Den inngikk på en måte i en trekant, der også Sverige var med, og Sveriges
rolle i denne konstellasjonen påvirket nordmenns holdninger til Russland og gjorde dem mer
avslappet. I en viss grad minner Norge i denne sammenhengen om Nederland. Det var ingen
restaurasjon i Nederland etter Napoleonskrigene. I stedet etablerte Wienerkongressen et
konstitusjonelt kongedømme, som også omfattet Belgia, som en buffer mot Frankrike. Den
russiske tsar stod, som den mektigste potentaten i Europa, som garant for den nye nederlandske
statens fortsatte eksistens utover på 1800-tallet. Bruno Naarden har vist hvordan dette la
grunnlaget for en særegen russofil opinion som adskilte seg fra det som ellers var vanlig i
Europa.
Nå var det mellomstatlige forholdet mellom Norge-Sverige og Russland i den første tida etter
1814 preget av den avtalen som var blitt etablert mellom Carl Johan og Alexander I i Åbo i 1812.
Den innebar at Sverige oppgav håpet om å gjenvinne Finland, men til gjengjeld lovet russerne å
støtte Sverige i fremstøtet for å løsrive Norge fra Danmark og forene det med Sverige. "1812 års
forlik" og våpenbrorskapet i krigen mot Napoleon innledet en periode med russisk-svensk offisielt
vennskap, som varte i mer enn 30 år.
Carl Johans kordiale politikk overfor tsar Nikolaj I på 1830- og 1840-tallet ble opplevd som en
belastning for de svenske liberale, og de ønsket en tydeligere anti-russisk politikk som var mer i
pakt med liberale stemninger ute i Europa. Spørsmålet er om det også var naturlig for de liberale i
Norge å være anti-russiske? Det var forsåvidt logisk at de skulle være det. Russland hadde i