Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

Fordelene med å låne fra ens egne opplevelser og integrere dette i kunstuttrykket er selvsagt at
motivene blir troverdige. Verken Munch eller Dostojevskij kunne malt eller skrevet slik de gjorde
det, uten at de hadde følt lengslene, smertene, gledene og livets forgjengelige gang på kroppen,
deres egne kropper. I dette ligger også forutsetningen for at verkene griper leserne og
betrakterne uavhengig av tid. Munchs verker fremprovoserer følelser av plagsom gjenkjennelse
og uro, like meget som Dostojevskijs verker gjør det. Jeg tør påstå at det er mulig å få psykiske
problemer av å lese Raskolnikov, dersom man er uheldig med tidspunktet man leser boken.
Scener i den er bare for sterke til at man takler gjenkjennelsen av egenskapene så nådeløst felles
for alle mennesker.
At de begge opererer i sjeledypet burde stå relativt klart. Munchs ”indre landskap” griper
betrakteren fordi han skjønner at Munch selv har vandret i det. Dostojevskijs evner i samme
retning gikk heller ikke upåaktet hen. Freud uttalte engang om ham at han (sammen med
forfattere som Shakespeare og Goethe) hadde kommet nærmere de fundamentale sannheter om
psykoanalysen enn noen lege hadde. 237
Til denne listen kunne Freud godt føyet Munchs navn. Freuds psykoanalyse har forøvrig vært en
yndet metode for å dissekere ”sjeledissekererens” egne forutsetninger for sin kunst. 238 Vi kunne
derfor i denne sammenhengen også nevnt Munchs grensetilstand som ifølge psykoanalysen
finner sitt uttrykk i bilder som f. eks. Murer og Mekaniker fra 1908. Et annet aspekt er Munchs
bruk av en slags dobbeltgjenger, her nevnt fordi en av Dostojevskijs tidligste romaner som kjent
heter Dobbeltgjengeren (1848) og i sin tid forvirret leserne ved at fortellingen ble berettet som sett
gjennom den sinnsykes øyne. Munch brukte i sine notater gjerne pseudonymet Brandt eller
Nansen om seg selv, sistnevnte noe han antagelig plukket opp fra Herman Colditz’ Kjærka: et
atelier-interiør, der Munch går under navnet Nansen.
Men i utkanten av Munchs bilder, finner vi gjerne Munchs dobbeltgjenger, ham selv slik han lever
i Munchs billedverden. Et godt eksempel er Kvinnen i tre stadier, men vi har det samme i
Spillebanken i Monte Carlo og i Aske (1894). På samme måte som Munch leser sin egen
skikkelse inn i sin billedverden, skjønner vi ved lesningen av Dostojevskij at mange av personene
i hans samlede verks dramatis personae, simpelthen er Dostojevskij selv, hans litterære
dobbeltgjenger. Likheten mellom Munch og Dostojevskij risikerer med dette å være likheten
mellom Munch og alle forfattere. Jeg tror Martin Nag har rett når han skriver at Munch ”maler”
Dostojevskij, men jeg tror det er riktig å nyansere påstanden med ordene: ”Ja, han maler
Dostojevskij, men han maler også Edvard Munch, Hans Jæger, Søren Kierkegaard og Henrik
Ibsen og mange, mange andre.” Munchs forhold til Dostojevskij kan neppe beskrives som noe
mer enn en litterær og kunstnerisk fascinasjon hva gjelder stemninger, narrative grep og
personkarakteristikker. Dostojevskijs ideer og skildringer føyer seg inn i Munchs intellektuelle
horisont, og er mer eller mindre tilstede i kunstnerens penselstrøk. Jeg tror at Edvard Munch følte
et slags slektsskap med den russiske forfatteren, og at hans interesse for ”russerens”
skriftstykker lå i behovet for å få satt ord på ideer han selv hadde eller hadde hatt. Kanskje ligger
svaret på Dostojevskij-stemningen i noen av Munchs bilder nettopp der.
Arnt Fredheim: Munch and Dostoyevsky – the meaning of “The Russian” in the
works og Edvard Munch
Is it possible to discern an influence of the writings of Fedor Dostojevskij (1821-1881) on the art of
Edvard Munch (1863-1944)? How did Edvard Munch appreciate the books of this famous
Russian author? Some researchers have emphasized this relationship (Arne Eggum, Gösta
Svenæus, Martin Nag), referring to famous quotations of the artist himself and of friends that
knew or shared Munch’s literary tasts. Edvard Munch never underestimated the significance of
his great Russian colleague, stating in a letter (1884) that ”there are things in Raskolnikow, that
237 Roland N. Stromberg, European intellectual history since 1789, s.197
238 Et godt eksempel er Tove Aarkrogs Edvard Munch, Et livsløb af en grænsepersonlighed forstået
gennom hans billeder.