Norge-Russland 2004/2005 Норвегия-Россия 2004 ... - TopReferat

Politikk og historie/Политика и история
Jens Petter Nielsen: Den russiske faktoren i norsk historie 1814-1917
Mitt anliggende er den politiske historien og de politiske relasjonene mellom Norge og Russland i
det aktuelle tidsrom, dvs. perioden mellom Eidsvollsforsamlingen og stormen på Vinterpalasset.
Disse relasjonene var asymmetriske, i den forstand at Russland var en stormakt – og Norge et
lite land; Russlands betydning for Norge har naturlig nok vært mye større enn omvendt.
Alexander Kan skriver i sin bok Sverige och Ryssland. Ett 1200-årigt förhållande (1996) om “den
svenska faktorn i rysk historia” med henvisning til at stormakten Sverige på 1600- og 1700-tallet
var Russlands hovedmotstander i dets bestrebelser etter å få adgang til Østersjøen og Vest-
Europa. Men det gir knapt mening å snakke om en “norsk faktor i russisk historie” – og det gjør
på en måte oppgaven litt enklere. I mitt innlegg kommer jeg til å konsentrere meg om det jeg vil
kalle “den russiske faktoren i norsk historie”. Hva den egentlig bestod av gir seg ikke av seg selv,
og det er heller ikke lett å finne noe å sammenligne med.
Nå hadde vi for et par år siden en konferanse om norsk-tyske forbindelser, også den arrangert på
initiativ av Utenriksdepartementet, og den resulterte i boka “Tyskland - Norge. Den lange
historien” (1999). Forordet i denne boka, undertegnet av daværende statsminister Kjell Magne
Bondevik, opplyser at “Tyskland og Norge har en lang og rik felles historie. Våre forbindelser
strekker seg tilbake gjennom århundrene. De er preget av mangesidig kontakt og nært samarbeid
osv. I dag er forbindelsene mellom våre to land mer omfattende enn noen gang tidligere.”
Forordet er med andre ord nokså generelt i formen, så generelt, at vi faktisk kan skifte ut ordet
Tyskland med ordet Russland – og likevel få et meningsfullt budskap. Forordet kunne med andre
ord vært brukt om igjen i rapporten fra denne konferansen, hvis vi ikke i mellomtida hadde hatt et
regjeringsskifte i Norge.
Men går vi videre til redaktøren, Jarle Simensens innledning, oppstår det straks problemer med
denne metoden. “Forholdet til Tyskland har”, skriver han, “gjennom den lange historien fra
middelalderen til i dag, vært en kraftlinje som har bidratt til å forme norsk kultur og samfunnsliv og
en hovedkanal for norsk kontakt ut til Europa”. Det passer ikke å fremstille Russland som “en
kraftlinje som har bidratt til å forme norsk kultur og samfunnsliv”, selv om norske forfattere og
kunstnere fra slutten av 1800-tallet mottok viktige impulser fra Russland. I det 20. århundre er det
klart at politiske ideer fra Russland hadde stor gjennomslagskraft i norsk arbeiderbevegelse,
særlig de første årene etter Oktoberrevolusjonen. Men i dag er det vanskelig å se at det er særlig
mye igjen av disse ideene, og historikerne vil si at bolsjevismen i Norge, såvel som i de andre
vesteuropeiske land, først og fremst var kontraproduktiv, dvs. at den fremkalte de motsatte
resultater av det som var intensjonen. Utviklingen i Sovjetunionen styrket viljen til å unngå den
sovjetiske modellen. Den gav den norske arbeiderbevegelsen et ekstra puff i reformistisk retning,
samtidig som kapitaleierne og borgerskapet strakk seg langt for å komme arbeiderne i møte,
nettopp for å unngå en revolusjon. På den måten kom Den russiske revolusjonen, i et land som
Norge til å styrke det liberale demokratiet, som altså hadde sitt utspring i Den franske
revolusjonen.
Og på 1800-tallet var det først og fremst ideene fra Den franske revolusjon som formet vårt
politiske system og ble lagt til grunn for Eidsvollsverket. Ellers er 1800-tallet naturligvis
nasjonsbyggingens periode, og den var basert på grunnleggende impulser fra Europa, ikke minst
fra Tyskland. Men all norsk nasjonalisme på 1800-tallet var preget av liberale ideer, og i
europeiske representasjoner av Russland i denne perioden ble landet fremstilt som, i alle
henseender, det motsatte av dette. Den russiske stormakten var det nye “barbari” som truet den
europeiske sivilisasjonen. For det liberale var Russland med sitt autokratiske styresett selve
reaksjonens bolverk, tsaren var “Europas gendarm”, som, ledet av monarkisk legitimisme, stod
parat til å rykke inn og slå ned progressive bevegelser i vest, uansett hvor de måtte oppstå.
Russland ble gjort til hovedfiende for alle liberale og radikale krefter i Europa.
Dette synet på Russland inngikk antakelig som en del av de kulturelle og ideologiske
forutsetningene som den norske eliten mottok fra Europa. Det betyr ikke at ikke Russland kan ha