Skrifter i Samling Band 3 - Aasentunet

134 Skrifter i Samling III
verd det altfor stor Skilnad ifraa Aalmennings-Talen,
og daa er det mindre Von til, at det kann hava
nokon Framgang. Ein Einskap lyt det daa eingong
verda i alle desse Freistnadar; for det er alltid merkande,
at so kjent og tilvant som dette Maalet er i
Talen, so er det daa nytt og uvant i Skrift, og difyre
lyt det liksom strida seg fram baade mot gamle
Vanar hjaa sjølve Folket og mot idelegt Motstand
av ymse skrivande Folk, som korkje kjenna Landsens
Maal elder Landsens Folk, og som berre tru,
at det, som dei inkje sjølve kunna, det skal helder
ingen annan kunna. Av slike Grunnar trur eg, at
slik ei sterk Attervending til dei gamle Formerna
inkje vilde vera tilraadande, og at det er best aa
halda fram med ei lempelegare Maalform, som kann
stydja seg paa den livande Talen i hans eldste og
beste Lag, soleides at ein vel maa retta paa alt det,
som er forvanskat i Talen, men ellers lata Landsens
Eignamerke i Maalet faa njota sin Rett.
Eg maa her, framfyre alt annat, nemna desse Endingarne
med «i», som ero gjenomførde i Boki, til
Exempel: uppi, fyri, vildi, havdi, endi, frelsi, eignir,
vinir, mennirni, bøndrni. Det er vel nog, at det heve
voret «i» fraa fyrste Upphavet og at «i» er gjenomjørt
i Islandsken og finst myket tidt i gamla Skrifter,
famsides med «e»; men det er og merkande, at rette
Uttalen maa vera som open «i» (inkje lukt som ii)
og soleides myket likt med «e»; dette er ogso den
aalmennaste Uttalen her i Landet, og dette høver
ogso vel til den tilvande Skrivemaaten i Svensk og
Dansk og fleire Maal. Difyre trur eg, at det her er
betr aa skriva «e» en «i».
Ymse gamle Genitiv-Former ero her innførde i stor
Mengd, t. Ex. sonanna (D. Sønnernes), tidinnar (D.
Tidens). Dei hava fulla sin gode Grunn, men dei
ero myket ukunnige fyre Aalmugen, som i slike
Tilfelle brukar Samansetning og ymse andre Maatar.