Skrifter i Samling Band 2 - Aasentunet

Skrifter i Samling II
skulde dei vel hava Rett til at segja nei og endaa
vera haldne fyre vyrdande Folk. Der skulde ein tru,
at eit Lands Folk hadde Rett til at fylgja Landsens
gamle Sed i alt det, som inkje var til Skade fyre
andre og inkje fyre deim sjølve helder; ein skulde
inkje tru, at dei skulde lida Spott og Spe, og at all
deira Gjerning og Tale skulde vera vanvyrd fyre den
Skuld.
Me som ero uppfødde i Landsbygdom hava ogso
havt Hug til at gledja oss i Fridomen, men det hever
alltid voret eitkvart som hever støytt oss tilbaka. Di
meir me fingo Upplysning um vaare gamle Forfeder,
di meir tyktest me skylduge til at æra vaare næste
Forfeder, fyre di dei endaa hadde leivt oss ein god
Lut av den gamle Erveseden. Me hadde tenkt, at
det kunde vera her som i andre Land, at Landsfolket
skulde halda og hevda sin Ervesed og vistnog bøta
og betra honom, um det turvtest, men aldri vanvyrda
og spotta og hata honom. Me hadde tenkt, at sidan
det no eingong hadde hendt av ei Slumpelukka at
Bønder hadde fenget Lov til at vera med i Raadlaget
um Landsens Saker, so skulde detta hava ein
Verknad til at føra den heimlege Tenkjesed og Talesed
eit Stykke høgre upp; og det tyktest vera uhøvelegt,
at desse Folk skulde vera nøydde til at taka
ved ein framand Sed og korkje faa Lov til at tala
som dei vilde elder liva som dei vilde i annan Maate,
soframt dei inkje vilde høyra allskyns Drøsor og
Spottord i Skrift og Tale. Me hadde ogso, daa me
komo ut i Verdi, tenkt at faa taka med oss nokot
av Heimseden i Tale og Framferd, og um so var,
at me skulda byta burt nokot av Erveseden, so skulde
det vera mot ein Sed, som høyrde til vaart eiget
Land og inkje til eit annat Land. Og naar det no
paa alla Sidor var høyrande til, at all vaar Fedrased
var dømd som Svinaferd og Villmannskap; daa det
saag ut som um Landet var nyst innteket av framande
199