Vagn Lundbye Günther Grass Anne-Louise Bosmans ... - Standart

gi. Og det er egentlig ret provokerende,
tilsigtet eller ej.
Benn Q. Holm fik mange roser
for sin og virtuost plottede ensemble-
og københavnerroman »Hafnia
Punk«, som omhandlede generationen
af fortabte velfærdsbørn,
som når langt op i 30’erne, før de
siger farvel til øl, fisse og hornmusik
og på det ynkeligste forsøger
sig med hus, bil, kone og børn.
Holm var en minutiøs og præcis
realist i »Hafnia Punk«, og det er
han også i »Album«, hvor vi derimod
har at gøre med en generationsroman
eller Danmarkskrønike,
der strækker sig over de
sidste 30 år og knap 600 tætskrevne
sider. Hovedpersonerne er Jon,
Lars og Martin og hver især repræsenterer
de tre overordnede samfundsklasser:
de venstreorienterede
intellektuelle, den materialistiske
øvre middelklasse og den til
småborgerlighed aspirerende
arbejderklasse. Den nøjsomme Jon
går det godt, han bliver læge, Lars
går det skidt, han ender som bistandsklient
på Lolland og Martin
går det sådan halvgodt, han får
udgivet et par romaner, bliver gift,
får børn, bliver skilt, gift, skilt…
For nu at være lunken, må man
sige, at det nok er et temperamentsspørgsmål,
om man kan lide
Benn Q. Holm eller ej. Hvis man
holder af at se Matador eller falder
i staver over miniaturebyerne i
Legoland, skal man nok finde sig
til rette i romanen, hvis ikke bliver
det hurtigt som en »dagsmarch
gennem knæhøjt mudder« (Tue
Andersen Nexø i Information).
Hvis »Album« er en vellykket
roman, er det fordi Holm er en
fabelagtig sædeskildrer, der præcist
igen og igen spidder den helt
rigtige detalje, uanset hvad han
beskriver. Hvis romanen ikke er
vellykket, så er det fordi persontegningen,
konflikterne og udviklingsmønstrene
er (tids)typificerende
grænsende til commedia
dell’arte.
Selv om Holms erklærede mål
med »Album« har været at nå ud
til så mange danskere som muligt,
er det svært at se, hvem der skulle
have tålmodighed til at slubre sig
igennem hele arkivet. Der sker for
lidt, og det lidt, der sker, er for forudsigeligt
og sker for langsomt. Og
så er den i øvrigt alt for melankolsk,
kynisk og pessimistisk til,
at den nogensinde kan blive det
al-danske referencepunkt for
dagens voksengenerationen som
Hammerichs Danmarkskrønike
og Matador er for forældrene og
bedsteforældrene.
Problembehandlende
litteratur
Fra smertefuld barndom til sorgmunter ungdom i norsk litteratur
Per Petterson
Det er okay med mig
Oversat af Annelise Ebbe
184 sider, 248 kr.
Batzer & Co
Håvard Syvertsen
I lyset
Oversat af Mone Hvass
176 sider, 228 kr.
Batzer & Co
Anmeldt af Sindre Ekrheim
I Per Pettersons roman »Det er
okay for meg«, første gang utgitt
på norsk i 1992, følger vi arbeiderklassegutten
Audun Sletten fra
han er 13 og fram til han er 18 år.
I løpet av denne tiden har avisgutten
Audun rukket å hoppe av
gymnaset og begynt å jobbe på et
trykkeri. Rammen om romanens
og Auduns liv er forstaden Veitvet
i Oslo tidlig på 1970-tallet. Audun
er skoleflink, men utilpass på skolen.
Den eneste han utvikler et
nært vennskap til, er klassekameraten
Arvid som blir utvist fra skolen
da han henger et FNL-flagg i
skolens flaggstang. Arvid og Audun
er levende opptatt av 1970-tallets
politiske radikalisme, lytter til Bob
Dylan og Jimi Hendrix, drikker seg
fulle, kjører bil og leser bøker av
de store heltene Helge Ingstad,
Jack London og Jan Myrdal.
På tross av at Audun er en slags
outsider, er bokens persongalleri
stort og de enkelte romanskikkelser,
særlig den brokete forsamling
av arbeidere på trykkeriet,
skildret med rå varme. Denne realistiske
oppvekstromanen inneholder
mye barsk humor og underfundige
replikkvekslinger, men
den rører også ved de såre og sorgfulle
sidene i Auduns liv. Romanen
kan i helhet sies å pendle
mellom et råhetens og et ømhetens
nivå. Auduns barske skall holder
hans indre sorg i sjakk. Moren har
forlatt Auduns far som var en voldelig
alkoholiker. Og den yngre
broren Egil har omkommet i en
bilulykke, i tillegg gjør den sosiale
avstanden på gymnaset at han permanent
føler seg utenfor.
Selv om romanen handler om
perioden etter at faren har forlatt
familien, er den kronologiske fortelling
brutt opp, den hopper i tid
og bringer retrospektive streif og
glimt inn i romanen, noe som tilfører
Arvids historie bakgrunnsdybde.
»Det er okay med mig«
fanger inn det tidlige 1970-tallets
særegne puls ved å referere til
tidens musikalske og litterære
emblemer. Og gjennom bruken av
et forsiktig, men tidvis røft språk,
ispedd lun humor, skapes en tekst
med et stort språklig spenn. Språket
driver stille av gårde, men
blusser plutselig opp og slår til.
Det virker som språket besitter
Auduns egen dobbelhet idet det
forvandles fra det ømme til det
barske og omvendt.
Mens Per Pettersons roman
dreier seg om ungdom og oppvekst,
så handler Håvard Syvertsens
roman »I lyset« som ble utgitt
i 2002, om en ubehagelig, vond og
smertefull barndom. Der stilen er
sorgmunter hos Petterson, er den
snikende og uhyggelig hos Syvertsen.
Jeg-fortelleren er den 10 år
gamle Arne, han har en mor med
en psykisk lidelse. Hun har vært
innlagt på psykiatrisk sykehus,
men har vært hjemme en stund.
Arne våkner midt på natten av at
en lastebil har havnet i naboens
hage, noe som igjen utløser morens
sykdom, hun tror at hun skal
dø. Neste dag må Arne bli hjemme
fra skolen og passe på moren
mens far går på jobb på våpenfabrikken.
Romanen utspiller seg
over et par døgn. Den ytre fortellingen
er sparsom på de store og
dramatiske handlinger, bortsett da
fra morens eskalerende sykdom.
Teksten er desto rikere på språklige
nyanser og av Arnes tanker og
nitidige observasjoner av små gester
og hverdagshendelser, noe som
gjør at romanteksten understreker
det underliggende klaustrofobiske
dramaet.
Arne ønsker å forstå hva som
skjer rundt ham. Han fylles opp av
(roman)
morens sykdom og makter ikke å
gå på skolen, overfor klassekameratene
er morens sykdom et tabu. I
et forsøk på å kontrollere sin egen
angst studerer Arne legebøker og
medisinske leksikon og kan sitere
ordrett lange avsnitt om symptomer
og sykdommer, noe som blir
rene tvangsritualer for ham. Arne
er veldig glad i sin mor og er dypt
bekymret for henne og preges av
sterk redsel for å bli forlatt: »Mor
stod ikke i vinduet. Hun er borte,
tenkte jeg, huset er tomt. Jeg cyklede
op ad veijen, men jeg kunne
allerede mærke hvordan det føltes
i kroppen at gå fra værelse til
værelse. Det var som om jeg ikke
kunne føle noget, at ingenting virkede
som det skulle.«
Språket i romanen er klinisk,
deskriptivt og hverdagslig. Den
øde og nedslipte prosaen lar en
sterk tomhets- og ensomhetsfølelse
bre seg i teksten. Romanen har et
konsekvent barneperspektiv og
viser et barn som strever med å
orientere seg i en fremmed verden.
Og leseren møter den fordreide
voksenverdenen, sett gjennom barnet
Arne. Romanen sier noe
vesentlig om det å være barn og
det å ha vært barn, om ømhet,
ensomhet og redsler i en barneverden
som altfor tidlig vokser utover
grensene sine. Barnet kastes inn i
en fordreid og vond voksenverden
som det ikke er i stand til å håndtere,
og voksenpersonene er på
grunn av tragiske omstendigheter
heller ikke i stand til å ta hånd om
barnet.
Temaet om det forlatte og ensomme
barnet har vært en tendens
i deler av norsk samtidslitteratur
en stund. Det utsatte barnet stod
sentralt i Hanne Ørstaviks roman
»Kjærlighet« fra 1997 og gjør det
i årets roman av Niels Fredrik
Dahl, »På vei til en venn«. Spørsmålet
er om denne problembehandlende
litteraturen legger seg
altfor nært opp til journalistikken
ved at den lar alvoret i saken
engasjere leseren, ikke litteraturen
og språket.
NR. 4 DECEMBER 2002 7